Mamma, hvor mange dager er det igjen til jul?

Den lille studenten våknet av den alltid så irriterende vekkelyden på mobilen. "Åh, jeg vil ikke stå opp. Kan jeg ikke bare hoppe over de resterende oppgaver og eksamener?" Den lille skapningen med røde klær og horn kunne ikke blitt mer enig. "Selvfølgelig kan du det! Hvem er det du prøver å lure med å tro at det å studere er livet? Bare snu deg og sov videre du." Da ble skapningen med hvite klær og vinger irritert. "Nei, nå får dere to gi dere! Du vet da godt at du må stå opp hvis det skal bli noe av deg her i livet. Dessuten får du du ikke åpnet adventspakken for i dag hvis du ikke står opp... Sjakkmatt, du i rødt!" Den lille studenten hadde aldri følt seg mer våken. Hun spratt som en rådyrunge ut av senga og bort til adventskalenderen hun fikk i posten av en hun hadde et godt øye til. Adventskalender! Hun kjente gleden over å være våken spre seg ut i alle ledd og tarmer. For første gang på mange år følte hun seg som et lite barn i førjulstida igjen, og hun grublet lenge på hvordan hun skulle få takket engelen på den andre siden av jorda nok... Dvs, hun rakk ikke å tenke så mange minutter før hun ble mer opptatt av å fortære den høyt verdsatte melkesjokoladen.

Den lille studenten gledet seg som en liten unge til julaften. Bare at julaften i år ville bli den fremskyndet til den 20. desember, ca. kl. 19:20. Frem til da var det bare å bite tennene sammen og innse at hun ikke var noen jentunge, at adventsbarne-tv på norsk ikke fantes i Canada, og at adventspynting på rommet uteble i 2010. Sett bort fra adventsstaken da:


I og med at den lille studenten har trent styrke hver fredag i høst er hun i stand til å ta på seg all verdens eksamener og oppgaver, og dermed kan naboene konsentrere seg om å pynte til jul i stedet.






Huset vårt har også fått på julesmykkene.


Jeg trodde Elvis mente noe annet da han sang om "Blue Christmas", men så feil kan man ta.








Hvis du myser med øynene, kanskje til og med lukker dem helt, så kan du se en liten jentunge helt nederst i denne gata. Ser du henne? Hun sitter på rommet sitt i kjelleren. Innimellom svetteperlene med merkelappen eksamensangst, så kan du se et smil større enn størst og to øyne, lurere enn lurest. Den lille jentungen ble nettopp fortalt av mammaen sin at det bare er 11 dager igjen til hun kan sette seg på første fly hjem til jul.

Et bilde sier mer enn 1000 ord...

*Kremt, kremt* Den lille studenten kremtet litt, drakk litt vann og rensket stemmen. Etter å ha sittet på kontorstolen på rommet sitt i kjelleren dag ut og dag inn, og til og med noen netter, i en mye lengre periode enn en evighet, hadde hun nesten glemt hvordan det var å bruke stemmebåndene. Men nå skulle de testes ut igjen, for nå skulle historien om den snille foreleseren deles med venner og familien, i tillegg til de som tar seg av søknadene på stillingen som førstesekretær hos Mister O. B. It goes like this, the forth, the fifth...

...the 15th of November 2010 startet relativt greit i den lille studentens verden. For en gangs skyld hadde hun bestemt seg for å STARTE dagen med en liten luftetur, i stedet for å avslutte dagen med dette (av erfaring hadde hun oppdaget at hun ikke akkurat ble mindre våken av å få for mye frisk luft like før leggetid). Så hun spratt opp av senga, fikk på seg klærne i en fei (alt dette er selvfølgelig relativt, da den lille studenten er av det mindre raske folkeslaget kalt Trøndere), spiste en mandarin som før-frokost, tok med seg iPod'en og ruslet ut, - i regnet. Hele den siste uka hadde vært preget av sol og blå himmel, men slikt varer visst ikke evig det heller. Jaja, tenkte hun, trakk litt på skuldrene og smilte ved tanken av at nå kunne det bare gå en vei. Nedover gata til det røde skiltet med "Arrêt".

Det er utrolig hvor mye det kan hjelpe å høre Charlotte Perrelli synger om motivasjonen. Smilende danset studenten seg nedover veien, og krysset fingrene for at alle naboene hadde vært flinke og dratt på jobb... Forsøk gjennomført av flere erfarne vitenskapsmenn, inkl. Herr Høglo, viser at kombinasjonen av frisk luft i lungene, hyggelige tanker og god musikk fører til bedre konsentrasjon. Derfor brukte studenten timene frem til 17:07 på å lese til historieeksamen om antikken som skulle være på torsdag. Hvorfor akkurat til 17:07? Hun måtte jo rekke å spise middag før repetisjonsforelesningen kl. 18:00.

...

Hjertet slo raskere og raskere og hun kjente pulsen i tinningen. Kaldsvetten var ikke langt unna. "Hjelp! Jeg kan jo ingenting og det er bare 2,5 dag igjen før eksamen! Når skal jeg gjøre ferdig oppgaven til i morgen? Hva i alle dager skal jeg gjøre med muntligeksamen som helst skulle vært gjort før onsdag? Når skal jeg begynne på innleveringa og foredraget til fredag? Pappa!" Det ble kaldere og varmere og klammere mellom tærne på den lille studenten der hun satt og forsøkte å få med seg alt foreleseren sa.

Da forelesningen var over ble hun sittende igjen med en følelse av å bære alle antikkens konger, krigere, tyranner, erobrere, filosofer, politikere, poliser, akropoler, demokratier og oligarkier på skuldrene, med Aleksander den store ruvende på toppen. For en dott! Tror han er noe bare på grunn av at han regjerte over store deler av Europa og Asia ved en alder av 23. Hah! Han skulle prøvd å være utenlandsstudent i noen måneder. Da hadde nok saksa klippet for siste gang.

Den lille foreleseren med de viltre krøllene og den enda mer viltre aksenten kikket bort på studenten. "Hvordan går det med deg, lille venn?" sa hun og smilte. "Huff, et vennlig smil..." tenkte den lille studenten. Det ble visst for mye for henne. Noen ganger er tårer lettere å få ut enn ord og dette var uten tvil en slik gang. Men en gang iblant kom det da ett og annet ord, og på et eller annet magisk vis skjønte foreleseren sammenhengen og innholdet i lydene. Hun hadde sikkert god erfaring med å lese og tolke rare tekster. Hun hadde i alle fall stor forståelse for at for mye historie og for lite sosial omgang de siste ukene ikke var noen god kombinasjon for sådan en liten verdenserobrer som den lille studenten. Videre fortalte hun at hun klart og tydelig så hvordan Alexander var for stor og tung for å sitte på skuldrene til en liten viking. Foreleseren lovte å ta seg en prat med Alex og be han gjennomføre en aldri så liten slankekur.

Dama med de viltre krøllene spurte jenta med de store tårene om hun hadde mye annet å gjøre denne uka. "Nei, ikke egentlig. Bare to innleveringer, en muntligeksamen og en presentasjon." Krøllene syntes dette var mer enn nok kom med det fantastiske forslaget om at studenten kunne utsette eksamen en uke, - "med mindre du har mye å gjøre neste uke?" "Nei, ikke egentlig. Bare to innlevering, samt begynne på to store innleveringer + begynne å lese til neste eksamen." Under krøllene ble rynkene tydeligere idet den hyggelige foreleseren grublet langt om lenge og lengre enn langt. "Du, lille venn, hva sier du til å kutte ut denne eksamen? Du skal slippe å få trekk for det på semesterkarakteren. I og med at du gjorde det så bra på den forrige eksamen, og i og med at du ser ut som en pjuskete ugle, så kanskje du bare skal hoppe over antikkens Hellas og be Alexander ta seg en bolle?" Ok, så var ikke dette ordrett det hun sa, men innholdet går ut på det samme. Selvfølgelig måtte den lille studenten med den håpløse samvittigheten begynne å grine enda mer, av lettelse, men også av samvittighetsnag. Hvorfor må den snilleste historieforeleseren og hun som underviser på den mest forståelige måten komme med et slikt forslag? Hvorfor kunne det ikke vært i hatfaget med hatforeleseren?

Samvittighet, step aside! Her må trivsel prioriteres og kunnskap nedprioriteres. Øynene glitret som to diamanter på den lille studenten, og ikke bare takket være gledestårene. Hun og foreleseren ble enige om at hun skulle slippe eksamen på torsdag, mot at hun tok seg litt tid til å slappe av i helga. Studenten fikk ikke frem en større verbal ytring enn "Merci beaucoup!", men foreleseren smilte ved synet av Alexander som hoppet ned fra skuldra og gikk surmulende nedover gangen. "En mindre eksamen å rette." tenkte hun og blunket til den lille studenten. "Men da må du huske hva du lovte..."

Noen forelesere er flinke til å legge ting på skuldrene til studentene, mens andre er flinke til å ta de ned igjen. Mon tro hvem av disse som har størst tilhengerskare...

Kjære julenissen...

Kan jeg få et flygel til jul? Jeg trenger et beroligende middel, og hvis jeg samtidig kan spille Forrest Gump suite på det så er jo det bare et pluss. Det var alt for nå.

God helg!

Mvh frøken Høglo

PS. Jeg ønsker meg forresten en hvit jul sammen med de jeg er glad i også.

Snart jul...

Den lille studenten lente seg tilbake i stolen og smilte ved tanken på at det nærmet seg jul. Som hun gledet seg! Ingen pensumlesing, bare god mat, hyggelig selskap og avslappende julekos.

Det var da hun kom på at nå er det bare 4 dager igjen! Og smilet ble større og større...

Helg i rue Bourbonnière

"Ah!" tenkte den lille studenten mens hun satte seg godt tilrette i kontorstolen på rommet sitt i rue Bourbonnière. Hun hadde akkurat krysset av en dag til på kalenderen og smilte ved tanken på at det bare var 20 dager igjen. Lørdagsfølelsen fungerte som balsam både for sliten kropp og sjel. Det hadde vært en lang og litt tung uke, men etter litt oppmuntring var hun igjen ved godt mot. Hun hadde tross alt fått tak i visumet og var nå lovlig student i Canada. Dette tilsvarte ca. 10 kg av vekten på skuldrene. I tillegg var også den nye CAQ'en kommet trygt fram i postkassen (nok en gang takk, kjære bror!) og hun hadde også greid å få fritak fra den obligatoriske sykeforsikringen for utenlandsstudenter i Quebec. Nye 10 kg var forsvunnet. Selv om den lille studenten hatet eksamener like mye som hennes kjære lillebrorminstemann ikke akkurat forgudet edderkopper, kjente hun at livet igjen smilte til henne. Nå var det bare om å gjøre å grave seg ned i ulike historiebøker de tre neste ukene.

Men tilbake til visumjakta, for det var ikke bare bare. Maren og jeg hadde jo tenkt å slå to fluer i en smekk og dra til Montreal samtidig som jeg dro for å få overbevise grensevaktene om at jeg burde få bli lovlig midlertidig innbygger i Canada. Så fredag i forrige uke fant vi noen som skulle kjøre til Montreal som vi fikk sitte på med for bare $15 per pers. Ikke dumt! Men etter hvert innså de at denne sjåføren ikke hadde tenkt seg til Montreal, men til Sainte-Thérèse litt utenfor sentrum. Ups! Så for å komme dit vi skulle måtte vi først ta buss og deretter metro inn til sentrum. Heldigvis for oss var det rushtrafikk akkurat da, så bussturen som egentlig skulle ta 20 minutter tok en time og 20 minutter. Deretter tok vi metro i en halvtime, gikk opp til gatenivå og oppdaget at vi hadde kjørt for langt, gikk ned og tok metroen tilbake i 15 minutter. Da hadde vi brukt seks timer på en reise som egentlig skulle ta nesten to og en halv time.

Grunnet mangel på mat og godt humør valgte vi å stole på en lasaron vi møtte som fortalte oss at han visste om et bra og billig hotell like i nærheten. Hotellet var for så vidt greit nok, men det viste seg at det var fullt. O glede... Det eneste ledige rommet var suiten til litt for stiv pris for en studentkonto. Men på et eller annet magisk vis kom vi plutselig i kontakt med eieren av hotellet som lovte oss 40% rabatt på suiten + gratis middag. Var det noen som sa gratis mat? Vi blir! Men vi turte ikke å benytte oss av boblebadet...


Hele lørdagen gikk med til å rusle rundt i byen, det vil si gamle byen, havna, den fem kilometer lange handlegata, samt opp på byfjellet for å nyte utsikten. En ganske fin dag, på tross av både regn og særdeles støle lår-/rompemuskler etter treningen dagen før. Utmerket valg av dag å gå x antall trappetrinn for å komme opp på toppen av Mont Royal.


Søndagen dro jeg til busstasjonen 8:30 for å ta bussen til landegrensa og videre til Plattsburg, NY 9:00. Det fine med dette var at jeg fikk se mye landskap, men det ikke fullt så fine var det var så flatt at det egentlig ikke var så mye å se og at det regnet såpass at det lille det var å se ikke syntes så godt gjennom regnteppet. Uansett, etter 45 minutter kom vi fram til grensa, men det var visst ikke bare den ene bussen som hadde tenkt seg til USA. Derfor måtte vi stå i busskø i en og en halv time før det ble vår tur i passkontrollen. Da det ble min tur fortalte jeg hva oppdraget mitt den dagen gikk ut på, og fikk deretter beskjed om å hente bagasjen min som lå igjen på bussen for så å gå tilbake til den canadiske grenseposten, 500 meter unna. Ja, ok. Så jeg gikk til den canadiske grense posten, fortalte dem om visumjakten, gav dem papirene mine, fikk beskjed om å vente litt, ventet litt lengre enn litt, fikk visumet mitt (som jeg tilsammen ventet tre timer i kø på å få), samt beskjed om å gå over på den andre siden av veien og vente tre timer til neste buss tilbake til Montreal kom. Midt i ingenmannsland. Jeg spurte om jeg ikke kunne dra til Plattsburg i og med at jeg allerede hadde betalt for bussen dit. Det var greit, men da måtte jeg gå tilbake til den amerikanske grenseposten og kjøpe et amerikansk visum. Ok. *Trasket tilbake*

"Åh, hei, er det deg igjen... Hva vil du nå da?" Fantastisk hyggelige folk som møter deg i ingenmannsland, altså! Jeg forklarte at jeg ville dra til Plattsburg for å vente på bussen tilbake til Montreal der, istedet for å sitte tre timer på grensa. Etter mye om og men og utfylling av ulike skjemaer skjønte de at jeg faktisk ikke skulle være der såpass lenge at jeg hadde noen adresse de kunne nå meg på, og jeg fikk endelig lov til å dra videre. Problemet nå var at det ikke gikk noen buss tilbake til Montreal på det tidspunktet jeg først fikk fortalt, og at jeg dermed ikke ville rekke å møte Maren (som var igjen i Montreal) til avtalt tidspunkt, og heller ikke skyssen tilbake til Québec den kvelden. Great! Jeg forsøkte å få kontakt med Maren for å fortelle alt dette, men det viste seg at hun hadde gått tom for batteri på mobilen. Den hyggelige mexicanske bussjåføren sa at det gjorde da vel ingenting, - det går alltids en buss! Joda, men jeg så jo for meg at Maren skulle begynne å lete etter meg, gatelangs i Montreal, før hun først ble kidnappet (jeg hadde nok lest litt for mange kidnappet-plakater i venterommet), og deretter dumpet og spist av gribber. Men bussjåføren fikk i alle fall overbevist meg om at det var bedre å vente lenge på neste buss i Plattsburg der det faktisk var noe å gjøre, enn akkurat på grensa. Så jeg ble med til Plattsburg der jeg fikk tak i noe og spise samt fant en BigK-mart jeg ruslet rundt i. Etter to timer i Plattsburg viste det seg at det faktisk gikk en buss tilbake til Montreal tidligere likevel, så med et stort glis om munnen var jeg plutselig på vei tilbake igjen.

Men, en ulykke (les: kø) kommer sjelden alene... Denne gangen var det kø ved den canadiske grenseposten. Klokka tikket litt for raskt og jeg innså at jeg ikke kom til å rekke tilbake til Montreal til avtalt tid. Etter nye to timer i kø, ble vi jaget ombord i bussen igjen, før sjåføren virkelig gav full gass og fraktet oss tilbake til busstasjonen. Derfra løp jeg bort til hotellet der Maren var (samt en franskmann som lurte på om han kunne henge seg på til Québec), fikk forklart at jeg hadde fått tak i visumet, men at vi måtte løpe videre hvis vi skulle rekke skyssen tilbake til Québec. Tror det var bra vi beina som bare det, for vi hadde nok ikke rukket fram i tide ellers. Vi rakk det nemlig på sekundet. Så da var det godt å bare sitte helt stille i bilen i litt over to timer, med musikk på øret og se på hvor bra alle gatelysene tar seg ut i mørket. Det hadde vært en lang og slitsom dag, men jeg hadde endelig fått statusen lovlig student! What a feeling! Jeg tror ikke jeg egner meg til å være skurk.

No news is good news? Vel, her kommer nyhetene.

CAQ'en min, altså visumet for provinsen Québec, er tydligvis feil så jeg må skaffe en ny. Sier universitetet. On vera...

I og med at jeg fikk viljen min om 50+10+50+10+50 forelesning og pause i fredagsfaget mitt, tenkte jeg som så at dette måtte jeg prøve å middelalderfaget også, spesielt i og med at dette er det tyngste faget. Men neeeida! Den FRANSKE foreleseren her mente at jeg ikke måtte ta sånn på vei for lengden på forelesningene. For det første så er det ikke tre hele timer, men to timer og 50 minutter. For det andre holdt det visst leeenge med de 10 minuttene pause vi har etter 1,5t forelesning. For han, ja! Sopp! Han kan i det minste senke tempoet litt før noen kommer og gir han fartsbot.

Alex, som også mangler studentvisumet (ikke CAQ'en), ringte til den lokale flyplassen i går for å spørre om vi kunne komme dit for å få tak i visumet. De særdeles hyggelige folkene ved flyplassen svarte at de tok imot oss med åpne armer. Så, i dag, mellom de to forelesningene mine, fikk jeg Laurence (sønnen i huset) til å kjøre meg til flyplassen for å få takk i det etterlengta visumet mitt! Men dama i skranken skakket bare på hodet da jeg gav henne mailen fra immigrasjonskontoret i London. "Vent litt, jeg må hente noen andre." Ny person, mer skakking. "Vent litt, jeg må hente noen andre." (Hm... Dette hørtes kjent ut... Aha, det er det samme svaret jeg fikk på mandag da jeg brukte over tre timer på å få snakke med noen om CAQ'en min, som forøvrig ingen kunne hjelpe meg med.) Ny person, mer skakking.

Mannen: "Hvordan kom du deg inn i landet?"
Jeg: "Øh, jeg kom med fly til Montreal."
Mannen: "Hva sa du i passkontrollen der?"
Jeg: "At jeg skulle få visumet mitt snart. Mannen i kontrollposten kunne bekrefte dette etter å ha skjekket statusen på nettet. Men han ville ikke gi meg et foreløpig turistvisum mens jeg ventet på studentvisumet."
Mannen: "Og hvordan kom du deg hit da?"
Jeg: "Vet ikke." Her begynte jeg å bli litt svett i sokkene, da mannen gav meg et udefinerbart blikk.
Mannen: "Vel, siden du allerede er i landet må du først forlate Canada for så å komme tilbake igjen for å få visumet."
Jeg: "Men de vi snakket med på telefonen i går sa noe annet."
Mannen: "Da snakket du med feil person."
Jeg: "Jeg vil hjem."

Eller jeg sa ikke det, men jeg KUNNE ha sagt det. Men da hadde den autoritære mannen sikkert sagt at han godt kunne hjelpe meg med det, og det ville jeg jo ikke. Jeg skal klare meg selv. Så jeg takket for hjelpa, smilte høflig, snudde og gikk. US, here I come! Dairy Queen!!!


Oppi alt dette styret har jeg fått meg en særdeles god venn, Casper, som har lyst opp hverdagen. Han har vært her på besøk hver kveld og er veldig kosete av seg. Han har også varmet opp senga mi. Men i går kom han ikke. Javel, han er vel ute på vift, tenkte jeg. Dessverre var han nok dratt lengre enn som så, - til de evige jaktmarker. Monique kom ned i dag og fortalte at Casper hadde blitt påkjørt i går da hun skulle rope han inn til frokost. Urettferdig! Det er rart at man kan bli så lei seg når noen man har kjent bare noen uker plutselig ikke er der mer. Jeg prøver å tenke på at han var heldig for nå har han sikkert i kattehimmelen og spiser saftig musekjøtt i godt selskap (les superkatten vår Emma).

Eventyret om Québec, kapittel 99

Den lille studenten våknet til en ny dag i den store vide verden. "Hvor er jeg?" spurte hun seg selv, smått forskrekket. "Åj, beina mine!" Sakte, men sikkert kom minnene fra gårsdagen tilbake. Etter å ha besteget et fjell høyere enn Mount Everest (i allefall høyere enn Mount Reinfjellet) var det kanskje ikke så rart at musklene i beina var ekstra tilstedeværende. Lørdag 11.09.10 feiret nemlig den lille studenten og Bærumsjenta studentens mor (53 år ung) med å ta turen til Parc National de la Jacques-Cartier sammen med en drøss andre internasjonale studenter. Nå hadde det seg slik at akkurat denne morgenen fant sola det for godt å titte fram, rettelse, skremme bort alle (!) de mørke regnskyene som hadde holdt henne skjult den siste uka. Dessverre for de to vandrerne tok de regnet og lave temperaturer for gitt og møtte opp på skolen fullt påkledte med ullundertøy, fleece, votter, ullsokker, luer for å nevne noe. Det skulle vises hvem som hadde erfaring med lurevær, og hvem som var norske. Men i løpet av dagen ble det ene plagget etter det andre lagt på bunnen av sekken. Hvor er bikinien når man trenger den?! Trapp etter trapp og bakke etter bakke ble besteget før vandrerne tilslutt nådde verdens tak. Der meldte behovet for mat seg før behovet for å nyte utsikten, så kyllingpestosmørbrødene ble satt til livs før noe som helst annet var aktuelt. Men utsikten ble så absolutt beundret noen minutter senere...

I frykt for å måtte betale $125 for drosje hjem igjen bestemte de to livsnyterne for å begynne nedstigningen ned mot bussen. Og er det noe dårlige menisker frykter mer enn oppoverbakker så er det nedoverbakker..! Heldigvis gikk det bra denne gangen også, og alle meniskene kom seg ned til bussen med god margin. Meniskenes eiere ble derfor enige om å ta turen ned til elva for å slappe av litt før bussturen hjem.


Kort oppsummert var samtlige turdeltakere (de norske vel og merke) fornøyde med turen. Utsikten fra toppen av berget var såpass imponerende at varmen og den altfor store tykkelsen på klærne raskt ble glemt. Vel hjemme ble dagen avsluttet med en god porsjon stekt laks før kollektivets medlemmer sloknet søtt og stille på hvert sitt rom.

Ellers kan jeg opplyse om at det svært så etterlengtede og omtalte visumet endelig er på vei over dammen. Tror jeg... Har ikke helt oversikten over hva jeg må gjøre for å få tak i det, men jeg tror det inkluderer en tur over grensa til USA neste helg. Med mindre Alex har rett i at jeg bare kan dra til flyplassen for å få ordnet det. Skal ærlig innrømme at jeg ikke har følt meg helt vel eller trygg på campus på tross av alle politifolka og sikkerhetsfolka som spankulerer rundt omkring her. Spesielt ikke etter jeg overhørte en samtale mellom en politimann og dama i resepsjonen: "Jeg hører det er en japansk student her som ikke skal være her...". Da skal jeg love jeg stod musestille og prøvde alt jeg kunne for å bli usynlig! Finner jeg ut at flyplassen ikke er stedet for kjeltringer som meg blir det mest sannsynlig en Montreal-/USA-tur på meg, Maren og kanskje Sabrina neste helg. Vuhu!

Forrige helg var vi (kollektivgjengen, Line, svenskene, tyskerne og koreanerne) på football match (amerikansk fotball). Så vi møtte opp på businessfakultetet kl. 10, fire timer før kampen startet... Ikke spør! Der fikk vi staset oss opp med litt ansiktspryd og etter hvert fant vi også litt magefyll (pølse med brød). Så langt var dette den kaldeste opplevelsen jeg har hatt her hittil. Pøsregn og iskald vind er en dårlig kombinasjon når man ikke har regntøy. Men det var morsomt likevel. Alex hadde brukt hele natta (les fem minutter) på å lese reglene på internett kvelden før, men ingen av oss skjønte spesielt mye av hva som egentlig foregikk på banen. Derfor var vi mye mer aktive hver gang de spilte sanger vi kjente igjen. "Everybody, clap your hands!" Etter første omgang (1,5 timer) var Line, som hadde møtt opp i shorts, så blå at vi fant ut vi skulle gå hjem og lage noe varm å drikke for å tine henne opp. Vi fikk altså ikke med oss slutten av kampen, men vi hørte ikke noe om at det hadde brutt ut krig på campus så det gikk vel bra.





På onsdag skulle kollektivgjengen, svenskene, tyskerne, finnen og sveitserne på gratisfestival/konsert på campus, men før det skulle vi lage middag sammen. Middagen var så god at vi bare ble værende i "residensen" (ene studentbyblokka) resten av kvelden. Fin konsertkveld uten konsert!

Siden forrige oppdatering her har jeg også fått klarlagt timeplanen min, etter mye om og men, og skuldertyngden ble betraktelig lettere selv om irritasjonen over universitetet hvis-navn-skal-være-unevnt ikke ser ut til å slippe taket med det første.

Tirsdag 8:30 - 11:20: Rédaction de textes académiques
Onsdag 8:30 - 11:20: Middelalderen og 15:30 - 18:20 - Communication Orale
Torsdag 12:30 - 15:20: Antikken
Fredag 8:30 - 11:20: Civilisation francaise

Historiefagene er helt klart de vanskeligste, men jeg liker jo historie så vi får se hvordan det går. Jeg liker alle de tre franskfagene, men så langt er communication orale favoritten. Snakk om spennende foreleser! Selv om jeg ikke får med meg alt han sier følger jeg med opp mot 100 %. Det gir en veldig god selvfølelse! Og alle vitsene han kommer med gjør alt bare enda bedre. Det er sånn lærere skal være! Gleder meg til sen forelesning på onsdag! (Hadde aldri trodd jeg skulle si det.)

Til sist vil jeg bare nevne at jeg har meldt meg på VM i jojo. Ikke at jeg er så god med jojo, men fordi humørsvingningene har vært på nivå med JB sine for en stund tilbake. (Sorry, mister, du vet jeg er glad i deg!) Det daglige styret med universitetet hvis-navn-skal-være-unevnt, mye rot og frem og tilbake, det samme elendige regnværet hver dag (sett bort fra i går), munnsår og halsvondt, dårlig søvn, altfor høye utgifter (elendighets dyre pensumbøker!) osv. Da er det ikke alltid like enkelt å holde humørnivået stabilt på "bra" og derfor har jeg meldt meg på VM i jojo. Men det går litt dårlig med treningene nå for tida takket være god oppmuntring fra flere hold, samt fine opplevelser her borte. Jaja, jeg blir visst ikke verdensmester i denne grenen heller.

Ære være morgendagen...

...for dagen i dag har ikke vært like sukkersøt som Québon-sjokomelka...

- Jeg sov dårlig i natt, blant annet på grunn av at det er så varmt her nå om dagene. Ikke at jeg klager på det, men det kunne godt vært litt kjøligere om nettene.

- Jeg stod opp på feil bein. Det er bare sånt man gjør noen ganger, men da er det godt å vite at dagen ikke varer evig.

- Oppdaget litt for sent at jeg hadde mista den ene øretelefonen oppi frokostblandinga... Bare til opplysning, øreplugger og melk bør ikke blandes i samme skål.

- I løpet av nattens mulm og mysterier hadde jeg ikke fått svar fra NTNU angående godkjenning av fag, så usikkerheten lever fremdeles sine glade dager i frøken Høglos muskuløse (evt muskelløse) legeme.

- Etter å ha sittet på nettet i noen timer på jakt etter nye fagområder jeg kunne studere innenfor (som f.eks. geografi, musikk, k&h, sosiologi, religion, antropologi, biologi, internasjonale relasjoner, samfunnsfag osv), innså jeg at NTNU ikke ville gi lyd fra seg i dag og at det var på tide å dra til Bureau International for å få litt hjelp. Som jeg har erfart tidligere er rådgiverne her på skolen veldig hyggelige og hjelpsomme, men de ristet bare på hodet av fortvilelse da de fikk høre hvordan ståa er. Uansett, etter prating, tårer, klemmer og smil, fikk jeg streng ordre om å gå hjem og sende en ny mail til NTNU for å forklare at de krever for mye av de stakkars små studentene de sender ut i den store, skumle verden. Så jeg gikk hjem, skrev en laaang mail, og vips! så forsvant nettet. Før jeg fikk sendt mailen for de som ikke så den komme.

- Så da var det på tide å gå tilbake til skolen for å snakke med rådgiveren på fakultetet (som nå husker hele navnet mitt blant alle de x antall studentene hun hjelper hver dag). Hun var selvfølgelig opptatt, men det var jeg forberedt på så jeg hadde tid til å vente - i nesten to timer. Men her kommer en av dagens fine ting: i løpet av møtet jeg hadde med henne bestemte jeg meg for at nå er det nok! Jeg vil ikke bruke mer tid på å finne et helt nytt studie jeg kan begynne på, men heller bruke kaloriene på å gruble over hvordan jeg skal komme meg helskinnet gjennom historiestudiet... For tro meg, med tanke på hvor mye grubling, planlegging, ergelser, fortvilelser og diskusjoner som jeg har brukt kaloriene mine på de siste dagene så er det faktisk ikke sikkert at det er så mye igjen av meg etter hvert. Men nok om det. Nå føler jeg meg ganske mye lettere til sinns i og med at jeg har tatt en avgjørelse om HVA jeg skal studere og HVORFOR jeg er her. Så nå gjelder det bare å få flere til å bli enige om at dette er en god avgjørelse. Mer info om dette følger så fort jeg vet mer om det selv.

- Med et litt mer optimistisk syn på livet sprudlet jeg meg hjem igjen, hvor jeg ble møtt av et fortsatt lite samarbeidsvillig internett. "Jaja," tenkte jeg, "det får vente. Nå må jeg utnytte været og det gode humøret og kjøpe meg en is! God plan, Ida Margrete! Hum... Kanskje jeg skal invitere med Maren? Ja, det gjør jeg. Og Alex. Enda bedre plan! Bra jobba, IM." Så vi avtalte å møtes en halvtime senere for å nyte livet med en canadisk is. Effektiv som jeg er, kom jeg på at jeg i løpet av den halvtimen kunne fortelle hun vi bor hos om nyhetene angående fag, opplyse om at nettet var nede, samt lage meg middag. Men som vanlig går ikke effektiviteten som planlagt. Da jeg gikk opp for å snakke med Monique lot jeg døra til rommet mitt stå åpen for å få litt gjennomtrekk. Da jeg kom tilbake fra Monique hadde døra blåst igjen. Og dere kan jo tenke dere til hvor nøklene befant seg... End of sprudling! Plutselig hadde jeg fått et nytt prosjekt, men for å gjøre en lang historie kort: jeg fikk åpnet døra, spist middag og kjøpt is sammen med Maren og Alex, så NÅ er jeg klar for senga! Klar både på bokmål og trøndersk. Skal bare skrive en mail til verdens beste kjæreste først og takke for at han bidro til å gjøre dagen min bedre.

I morgen venter en ny dag med nye muligheter. Jeg gleder meg for den skal bli bedre enn den i dag!

Livets små gleder

Nå har jeg akkurat snakket litt med min kjære bror, og som alltid vet han å få meg i godt humør. Det viste seg nemlig at vi begge to ville ha det den andre hadde, pistasjenøtter eller Québon-sjokomelk, og at begge har store planer om å få frisk luft i lungene i dag også. Arne Martin skal åpne døra til verandaen og jeg skal sette meg på trappa utenfor leiligheta. Great minds think alike!

Har fremdeles problemer med å få lagt inn bilder så derfor må jeg legge ut et bilde fra de gyldne tider istedet. Jeg er sååå glad i brødrene mine! <3

I går fikk jeg endelig flytta inn på mitt eget rom og tatt igjen for all den etterlengta vaskinga jeg har gått glipp av de siste ukene... Her skal jeg bygge og her skal jeg bo. På kvelden var Maren, Line (ei fra Oslo) og jeg på volleyballkamp - Canada vs. Cuba. Der var det liv i leiren! Maren og Line heiet på Canada, men trofast som jeg er jublet jeg inni meg hver gang Cuba fikk poeng. Ja, for jeg kunne jo ikke brøle ut "jaaa!" der jeg stod midt inne i klynga av Canada-supportere. Det var litt for ville tilstander til at lille jeg turte det. Det var nemlig ikke så mange andre som heiet på Cuba så jeg syntes det var best å holde det litt for meg selv. Smilet vokste seg allikevel større og større jo nærmere slutten de kom, for jeg innså at etter et skremmende jevnt spill var det Cuba som ville gå av med seieren. Og jeg hadde rett: 1 - 3! :D *Gliiis*

I dag skal jeg som sagt ut for å få litt frisk luft, men det er vel egentlig alt jeg vet sikkert om dagen i dag. Ny dag, nye muligheter!

Helt til slutt vil jeg komme med en tilleggsopplysning til de som jobber sent og lenge, eventuelt til de som bare er like glade i mørk sjokolade som meg: http://www.adressa.no/forbruker/helse/article1523552.ece

Jeg liker sol!

Det eneste jeg manglet denne dagen var mindre klær, en vifte, et stort glass kaldt vann (helst med isbiter), en større is og flere fine folk!

Dag 115, ser jeg ut som mottakssentralen for all verdens problemer?

Som jeg skrev på facebook her om dagen, "det beste med nedturer er når de snur og blir til oppturer". Bare så synd at det kan snu så fort tilbake igjen. Siden sist har jeg fått vite at dokumentene jeg sendte til det canadiske immigrasjonskontoret i London har forsvunnet i posten, slik at de avsluttet prosessen med visumsøknaden min. Alt dette fikk jeg vite da jeg sendte mail til dem og spurte hvorfor jeg ikke har hørt noe om visumet. Dermed måtte de fylle mer bensin på visummaskinen slik at den nå er i gang igjen. Fram til i dag var alt ganske usikkert og frustrerende, men nå har jeg i allefall fått vite at dokumentene er kommet til rette og at de fremdeles vurderer om jeg har vært snill nok til å slippe inn i Canada... Sitat Flåklypa: "Time will show!". I tillegg har jeg også en del problemer i forhold til det med valg av fag her borte. Det viste seg at de historiefagene jeg hadde tenkt å ta, og som NTNU har forhåndsgodkjent, ikke var på nybegynnernivå likevel, men for de som har studert historie tidliger. Så for å gjøre en laaang historie kort kan jeg bare si at også her gjenstår det å skrive en del mailer, og bare vente og vente og vente... Som jeg sa til MW, jeg lærer jo ganske mye av alle disse problemene jeg har her så snart kan jeg søke på stillingen som førstesekretær for kompisen min, Barack. Null problem!

Québec er en veldig fin by og jeg liker meg godt her! Sett bort fra at utvalget i matbutikken er altfor stort. På tirsdag dro Maren og jeg inn til gamlebyen for å se oss litt rundt der før vi skulle på Cirque de Soleil på kvelden. Vi dro dit i 3-tida og gikk rundt i gatene fram til forestillinga begynte kl. 9. Selvfølgelig valgte vi den varmeste dagen å gå rundt i gatene på (tror det var rundt 30 røde), så energien sank relativt fort. Men etter å ha slukt to kuler med kvalitetsis var batteriene nesten fulle igjen. Arkitekturen i gamlebyen bærer preg av kolonistil, men butikkene kan ikke legges inn i samme kategori. Uansett, jeg likte meg der også, jeg. Dessverre for oss hadde vi brukt så lang tid på å gå rundt i gatene at vi gikk fullstendig tom for batteri, bensin og diesel ca halvveis i forestillingen, og tok derfor første buss hjem.

Ellers går dagene med til å etterlyse visum og prøve å finne en ny og akseptabel studieplan. I tillegg til matspising og noen rusleturer da. Med andre ord, jeg har det bra, men kunne hatt det bedre.

Nå skal Maren og jeg ut for å spise sushi! Typisk canadisk mat...

Dag 120 i Eventyret om Québec, del 2

For vår alles kjære lille student begynte dag 120 med at hun og Ingenting våknet alt for tidlig, - 06:45. Verken studenten eller Ingenting fikk sove skikkelig etter dette, så de lå en stund og pratet (stille for ikke å vekke Maren) og koste med føttene. Ingenting fortalte om en fin drøm hun hadde hatt som var så virkelig at hun glemte at hun var i Québec da hun våkna. Studenten husket ikke hva hun hadde drømt, men hun nøt det å ligge under den varme dyna og bare filosofere. Etter en stund ble studenten og Ingenting enige om at de ikke kunne bruke opp all filosoferinga og drømmedelinga på én gang, og bestemte seg derfor for å se en episode 7th Heaven mens de ventet på at Maren skulle våkne. Maren er ei veldig hyggelig jente fra Bærum som studenten og Ingenting skal bo sammen med fram til mai. Hun kom sent i gårkveld, så hun trengte visst litt søvn. Faktisk trengte hun så mye søvn at to episoder 7th Heaven gikk med til ventinga, uten at det ble vurdert som et problem av vår kjære duo, studenten og Ingenting.

Da Maren endelig våkna ble hun og studenten enige om å gå på Metro, den lokale Coop Obs'en, for å sanke litt næring blant de lange, høye og overfylte hyllene. Det motsatte av cubanske hyller med andre ord. Butikkhyller. Deretter gikk de to håpefulle oppdagelsesreisende tilbake til hybelen hvor de lagde omelett til lunsj. Til dette gikk det også ned store mengder sjokomelk, som det forøvrig er spådd at det skal drikkes mye av iløpet av de neste månedene...

Det øst-canadiske været viser seg ikke fra sin beste side i dag, noe studenten fikk bekreftet da hun bestemte seg for å gå en liten runde i nabolaget. Bare noen få sekunder etter å ha forlatt hiet kjente hun noen som banket henne i hodet. Én gang, to ganger, tre, fire, fem, tusen, hundretusen, hele tiden. Vårherre hadde åpnet de canadiske slusene så nå bøttet det ned i hodet på henne. Utmerket valg av tidspunkt for å gå tur. De hvite skoene ble raskt ikke-hvite. Men nok om det. Sett bort fra vann, dugg, fukt, dråper osv var det da en ganske grei spasertur. Studenten innså at hun bor i enden av et relativt anstendig nabolag. Hun har allerede rukket å dagdrømme om en del av nabohusene... (Bilder kommer.) Etter å ha gått langt og lenge og lengre enn langt kom hun til en koselig gate med mange kaféer og restauranter. Framtidsutsiktene viser at noen dollar kan bli liggende igjen her.

På tross av de mange våte elementene i lufta var den oppdagelsesreisende fornøyd med utflukten og det hun hadde sett, inkludert synet av fugler som seiler i lufta mens tonene fra Dawn of a new century kilte i øregangene. Likevel er følelsen av å være liten, utrygg og sårbar trygt plantet i studentkroppen. For å sitere kjære Hannemor, "Det beste med å være ute er å vite at du skal hjem igjen". Et snev av sannhet finnes det vel også i tanken om at målet ved reisen ligger ni måneder inn i framtiden. For det virkelige reisemålet er ikke Québec, men heller det å befinne seg i Norge igjen, vel vitende om at årsstudium i historie (på fransk!) er fullført og en historie i seg selv. (Ja, studenten gruer seg til å være student.) Men for å nå det virkelige reisemålet må studenten først nå stadiet hvor liten er blitt til stor, utrygg blitt til trygg og sårbar blitt til sikker. Og for å komme til dette stadiet må flere oppdagelser bli gjort, blant annet gjennom spaserturer. Studenten elsker spaserturer! Hverdagens små berikelser. Om bare Vårherre kunne stenge slusene så kanskje Ingenting får bli med på tur hun også.

Nå takker studenten for seg for nå skal hun på matjakt, samt se om de to nye samboerene Alexandro og Sabrine er anstendige vesner.

Québec, baby!

Endelig våkna jeg til min første dag i Québec. Dagene den siste uka har vært tunge pga avskjeder og det å gå å vente på å dra ut på nytt eventyr. Skal ærlig innrømme at det var lettere å ta avskjed før jeg dro til Cuba, blant annet fordi jeg denne gangen hadde én person det var spesielt tungt å reise fra. Skal begynne å øve på "Glade jul" om ikke så lenge...

Etter å ha sagt adieu til Irénemor på Jessheim dro jeg til Gardermoen med to røde og hovne øyne (FYI, tårer og altfor lite søvn er en dårlig kombinasjon) og et lite smil om munnen. Iréne og jeg visste nemlig en liten hemmelighet som ingen andre hadde hørt snakk om... Jeg hadde fire stykker melkesjokoladebrownies i håndbagasjen! Åh, som jeg gledet meg til å sette tennene i disse! Det gjorde jeg på flyreisa mellom Gardermoen og Paris, som forøvrig gikk helt fint. I Paris trodde jeg jeg skulle få litt for mange timer å slå ihjel, men der fikk jeg beskjed om å sjekke inn på nytt. Så jeg stod i innsjekkingskø i en time bare for å få beskjed om at jeg ikke trengte å sjekke inn på nytt. Franskmenn altså! Jaja. Flyreisa fra Paris til Montreal gikk også greit. Jeg sov litt og så noen episoder Two and a half men. Gjorde med andre ord mitt beste for ikke å sitte å tenke på hvor ille gubben i nabosetet luktet...

Da jeg landa i Montreal hadde jeg nesten to timer før flyet til Québec gikk, og det var jammen meg ikke for lite tid! I passkontrollen ble jeg fratatt de to kjære eplene mine før jeg ble tatt med videre til immigrasjonskontoret. Der måtte jeg stå en halvtime i kø før jeg innså at jeg måtte smiske meg fram i køa for å få fortgang på sakene. Heldigvis har jeg bra erfaring med smisking så jeg kom meg glatt helt i front. Så ble det min tur i skranken (her jeg kan informere de mest opplyste om at arbeidet bar preg av cubansk hastighet). Som fryktet ble ikke ting så enkelt når jeg ikke hadde noe visum. O glede... Mannen bak skranken kikket oppgitt på meg. Dere får her den enkle versjonen av saken, da jeg ikke vil rippe opp i for mye. Jeg beklaget situasjonen, smilte litt, var så hyggelig jeg kunne, smilte litt til, smilte litt ekstra, og vips var jeg på vei til Québec. *Pjuh!* Men jeg fikk også streng beskjed om å ikke begynne å studere før jeg hadde fått visumet, samt at jeg måtte dra ut av landet når jeg fikk dette for så å komme inn igjen. Roadtrip anyone? Videre måtte jeg selvfølgelig hente bagasjen, gjennom tollen, sjekke inn på nytt, løpe til sikkerhetskontrollen og deretter løpe flere mil for å komme til flyet. Ære være snille flyvertinner og et glass med vann! Da jeg endelig kom til Québec fikk jeg selvfølgelig ikke all bagasjen min. Tror samtlige utenlandske flyplasser har inngått en avtale om å ikke sende bagasjen min... Men i og med at jeg ikke rakk den første bussen fra flyplassen til universitetet så kom kofferten i løpet av de to timene jeg var på flyplassen. Jippi!

Vel fremme på campus ble jeg IKKE møtt av huseieren, Monique, slik jeg trodde vi hadde avtalt. Dermed måtte jeg ta inn på studentbyen for en natt. Dessverre for mormor ringte hun før jeg hadde ordna med rom, så jeg tror hun ble litt engstelig. Men mormor, alt gikk bra! Jeg fikk et rom for meg selv der jeg satte fra meg bagasjen før jeg gikk til butikken for å handle adapter, dopapir, frokostblanding, salat, melk og vann. Det mest nødvendige. Tilbake på rommet begynte jeg på salaten og en episode Cougar town før jeg skulle sove, da telefonen plutselig våkna til liv... Hvem i alle dager kunne dette være? Jo, det var en forfjamset Monique som hadde misforstått ang når hun skulle møte meg. Hun beklaget så mye og forklarte at hun bodde 300 meter lengre bort. Vi ble enige om at hun skulle komme å hilse på meg der og da, men at jeg kunne sove på studentbyen den natta for å slippe å begynne å flytte sakene så sent på kvelden. Monique er en hyggelig og hjelpsom dame, så henne tror jeg kan bli en grei kontaktperson. Hun kom og hentet meg nå i morges og jeg ble invitert på frokost sammen med henne, dattera hennes og bestemora. De skrøt av fransken min!

Jeg tror nok jeg kan trives i Québec selv om jeg gruer meg litt til studiene. Heldigvis ligger tanken på at jeg skal tilbake til Norge en tur i jula som en liten gulrot på lur. Skulle ønske jeg kunne dele alt dette med familien, venner og verdens beste kjæreste. Jaja, jeg får vel la skravla gå når jeg/dere ringer og når vi treffes til jul. Du skal høre mye...

Nå skal jeg ut på oppdagelsesferd (med alle sammen i hjertet)! <3

My life is awesome!

Senere...

Takket være mine kjære foreldre og deres barneoppdragelse, kom jeg på at det var på sin plass å fortelle litt mer om konteksten rundt den allerede nevnte eventyrturen. Det har seg nemlig slik at undertegnedes Marimor-abstinenser ble for sterke til å kunne bekjempes videre inn i det nye året, noe som førte til en tur over til England og den meget kjente byen Stoke-on-Trent. Fra 4. januar til 12. januar i dette reisefølgets treogtjuende vinter (altså kun meg, i 2010) ble dagene tilbrakt i ei koselig leilighet i London Road, Newcastle-under-Lyme, sammen med Mari og Steffen (som tilfeldigvis leier akkurat denne leiligheta). Hver av disse dagene ble fylt med en fin miksdur av spenning og avslapping, gjennom alt fra massasje, svømming, tv-titting, matlaging (og selvfølgelig påfølgende matspising), rusleturer, boklesing (både tegneserier og engelske pensumbøker), museumsbesøk, forbrenning av penger, øh... nei, jeg mener kalorier (*kremt, kremt*) til kinobesøk og et visst drama i en viss rundkjøring som inkluderer en viss buss og en viss sekk...

Med andre ord hadde jeg en minnerik tur, og en flott start på det nye året. Må resten av året leve opp til dette!

Trentham Gardens med verdens beste Marimor <3

Det var en kald og sur søndag i det lovende året 2010. To unge frøkner, med åpne sinn, la ut på deres ferd som senere skulle vise seg å bli årets høydepunkt. Eller, heller dagens høydepunkt. Eller... Med åpne sinn la de ut på en ferd. Målet var Trentham Gardens i Staffordshire, midlet var buss. Heldigvis for våre eventyrlystne små piker havnet de på en buss med en bussjåfør som trykket på stoppknappen for dem.Hvem vet hva som hadde skjedd ellers...

Etter litt rusling fram og tilbake langs den øde landeveien (les: i nærheten av busstoppen på hovedveien) fant de håpefulle endelig fram til inngangen til parken de så gjerne ville se. Første post på programmet var å hilse på endene. Da disse ikke var villige til å surfe bortover elva da kameraet ble innstilt på "film", mistet våre kjære oppdagelsesreisende fort interessen og labbet videre i Guds ikke lenger frie natur. Etterhvert innså de at de ikke kom til å oppleve parken i full blomst, mye takket være en merkelig stemme som tipset dem om at det var januar, ikke mai. "Synd, men sant." tenkte unge frøken Hagerup. Denne stemmen (les: den sure vinden av britisk art) fulgte etter småpikene på deres vandring mot ukjente mål, og fikk etterhvert eneveldig kontroll over alt som kan kalles blodomløp og kroppsvarme. Like før ambulansen ville blitt tilkalt for å plukke opp to forfrosne kropper, kom denne historiens hovedpersoner fram til det som skulle bli dagens redning: The Tea House. En kopp kaffe/kakao var alt som skulle til for å få blodomløpet i gang igjen, men kroppsvarmen forble laber. Dette resulterte i en heller kjapp runde videre i parken, før nesene ble vendt hjemover, mot varmere strøk.

Mer om denne uhyre spennende oppdagelsesferden kan du lese om...senere.