Dag 120 i Eventyret om Québec, del 2

For vår alles kjære lille student begynte dag 120 med at hun og Ingenting våknet alt for tidlig, - 06:45. Verken studenten eller Ingenting fikk sove skikkelig etter dette, så de lå en stund og pratet (stille for ikke å vekke Maren) og koste med føttene. Ingenting fortalte om en fin drøm hun hadde hatt som var så virkelig at hun glemte at hun var i Québec da hun våkna. Studenten husket ikke hva hun hadde drømt, men hun nøt det å ligge under den varme dyna og bare filosofere. Etter en stund ble studenten og Ingenting enige om at de ikke kunne bruke opp all filosoferinga og drømmedelinga på én gang, og bestemte seg derfor for å se en episode 7th Heaven mens de ventet på at Maren skulle våkne. Maren er ei veldig hyggelig jente fra Bærum som studenten og Ingenting skal bo sammen med fram til mai. Hun kom sent i gårkveld, så hun trengte visst litt søvn. Faktisk trengte hun så mye søvn at to episoder 7th Heaven gikk med til ventinga, uten at det ble vurdert som et problem av vår kjære duo, studenten og Ingenting.

Da Maren endelig våkna ble hun og studenten enige om å gå på Metro, den lokale Coop Obs'en, for å sanke litt næring blant de lange, høye og overfylte hyllene. Det motsatte av cubanske hyller med andre ord. Butikkhyller. Deretter gikk de to håpefulle oppdagelsesreisende tilbake til hybelen hvor de lagde omelett til lunsj. Til dette gikk det også ned store mengder sjokomelk, som det forøvrig er spådd at det skal drikkes mye av iløpet av de neste månedene...

Det øst-canadiske været viser seg ikke fra sin beste side i dag, noe studenten fikk bekreftet da hun bestemte seg for å gå en liten runde i nabolaget. Bare noen få sekunder etter å ha forlatt hiet kjente hun noen som banket henne i hodet. Én gang, to ganger, tre, fire, fem, tusen, hundretusen, hele tiden. Vårherre hadde åpnet de canadiske slusene så nå bøttet det ned i hodet på henne. Utmerket valg av tidspunkt for å gå tur. De hvite skoene ble raskt ikke-hvite. Men nok om det. Sett bort fra vann, dugg, fukt, dråper osv var det da en ganske grei spasertur. Studenten innså at hun bor i enden av et relativt anstendig nabolag. Hun har allerede rukket å dagdrømme om en del av nabohusene... (Bilder kommer.) Etter å ha gått langt og lenge og lengre enn langt kom hun til en koselig gate med mange kaféer og restauranter. Framtidsutsiktene viser at noen dollar kan bli liggende igjen her.

På tross av de mange våte elementene i lufta var den oppdagelsesreisende fornøyd med utflukten og det hun hadde sett, inkludert synet av fugler som seiler i lufta mens tonene fra Dawn of a new century kilte i øregangene. Likevel er følelsen av å være liten, utrygg og sårbar trygt plantet i studentkroppen. For å sitere kjære Hannemor, "Det beste med å være ute er å vite at du skal hjem igjen". Et snev av sannhet finnes det vel også i tanken om at målet ved reisen ligger ni måneder inn i framtiden. For det virkelige reisemålet er ikke Québec, men heller det å befinne seg i Norge igjen, vel vitende om at årsstudium i historie (på fransk!) er fullført og en historie i seg selv. (Ja, studenten gruer seg til å være student.) Men for å nå det virkelige reisemålet må studenten først nå stadiet hvor liten er blitt til stor, utrygg blitt til trygg og sårbar blitt til sikker. Og for å komme til dette stadiet må flere oppdagelser bli gjort, blant annet gjennom spaserturer. Studenten elsker spaserturer! Hverdagens små berikelser. Om bare Vårherre kunne stenge slusene så kanskje Ingenting får bli med på tur hun også.

Nå takker studenten for seg for nå skal hun på matjakt, samt se om de to nye samboerene Alexandro og Sabrine er anstendige vesner.