Endelig våkna jeg til min første dag i Québec. Dagene den siste uka har vært tunge pga avskjeder og det å gå å vente på å dra ut på nytt eventyr. Skal ærlig innrømme at det var lettere å ta avskjed før jeg dro til Cuba, blant annet fordi jeg denne gangen hadde én person det var spesielt tungt å reise fra. Skal begynne å øve på "Glade jul" om ikke så lenge...
Etter å ha sagt adieu til Irénemor på Jessheim dro jeg til Gardermoen med to røde og hovne øyne (FYI, tårer og altfor lite søvn er en dårlig kombinasjon) og et lite smil om munnen. Iréne og jeg visste nemlig en liten hemmelighet som ingen andre hadde hørt snakk om... Jeg hadde fire stykker melkesjokoladebrownies i håndbagasjen! Åh, som jeg gledet meg til å sette tennene i disse! Det gjorde jeg på flyreisa mellom Gardermoen og Paris, som forøvrig gikk helt fint. I Paris trodde jeg jeg skulle få litt for mange timer å slå ihjel, men der fikk jeg beskjed om å sjekke inn på nytt. Så jeg stod i innsjekkingskø i en time bare for å få beskjed om at jeg ikke trengte å sjekke inn på nytt. Franskmenn altså! Jaja. Flyreisa fra Paris til Montreal gikk også greit. Jeg sov litt og så noen episoder Two and a half men. Gjorde med andre ord mitt beste for ikke å sitte å tenke på hvor ille gubben i nabosetet luktet...
Da jeg landa i Montreal hadde jeg nesten to timer før flyet til Québec gikk, og det var jammen meg ikke for lite tid! I passkontrollen ble jeg fratatt de to kjære eplene mine før jeg ble tatt med videre til immigrasjonskontoret. Der måtte jeg stå en halvtime i kø før jeg innså at jeg måtte smiske meg fram i køa for å få fortgang på sakene. Heldigvis har jeg bra erfaring med smisking så jeg kom meg glatt helt i front. Så ble det min tur i skranken (her jeg kan informere de mest opplyste om at arbeidet bar preg av cubansk hastighet). Som fryktet ble ikke ting så enkelt når jeg ikke hadde noe visum. O glede... Mannen bak skranken kikket oppgitt på meg. Dere får her den enkle versjonen av saken, da jeg ikke vil rippe opp i for mye. Jeg beklaget situasjonen, smilte litt, var så hyggelig jeg kunne, smilte litt til, smilte litt ekstra, og vips var jeg på vei til Québec. *Pjuh!* Men jeg fikk også streng beskjed om å ikke begynne å studere før jeg hadde fått visumet, samt at jeg måtte dra ut av landet når jeg fikk dette for så å komme inn igjen. Roadtrip anyone? Videre måtte jeg selvfølgelig hente bagasjen, gjennom tollen, sjekke inn på nytt, løpe til sikkerhetskontrollen og deretter løpe flere mil for å komme til flyet. Ære være snille flyvertinner og et glass med vann! Da jeg endelig kom til Québec fikk jeg selvfølgelig ikke all bagasjen min. Tror samtlige utenlandske flyplasser har inngått en avtale om å ikke sende bagasjen min... Men i og med at jeg ikke rakk den første bussen fra flyplassen til universitetet så kom kofferten i løpet av de to timene jeg var på flyplassen. Jippi!
Vel fremme på campus ble jeg IKKE møtt av huseieren, Monique, slik jeg trodde vi hadde avtalt. Dermed måtte jeg ta inn på studentbyen for en natt. Dessverre for mormor ringte hun før jeg hadde ordna med rom, så jeg tror hun ble litt engstelig. Men mormor, alt gikk bra! Jeg fikk et rom for meg selv der jeg satte fra meg bagasjen før jeg gikk til butikken for å handle adapter, dopapir, frokostblanding, salat, melk og vann. Det mest nødvendige. Tilbake på rommet begynte jeg på salaten og en episode Cougar town før jeg skulle sove, da telefonen plutselig våkna til liv... Hvem i alle dager kunne dette være? Jo, det var en forfjamset Monique som hadde misforstått ang når hun skulle møte meg. Hun beklaget så mye og forklarte at hun bodde 300 meter lengre bort. Vi ble enige om at hun skulle komme å hilse på meg der og da, men at jeg kunne sove på studentbyen den natta for å slippe å begynne å flytte sakene så sent på kvelden. Monique er en hyggelig og hjelpsom dame, så henne tror jeg kan bli en grei kontaktperson. Hun kom og hentet meg nå i morges og jeg ble invitert på frokost sammen med henne, dattera hennes og bestemora. De skrøt av fransken min!
Jeg tror nok jeg kan trives i Québec selv om jeg gruer meg litt til studiene. Heldigvis ligger tanken på at jeg skal tilbake til Norge en tur i jula som en liten gulrot på lur. Skulle ønske jeg kunne dele alt dette med familien, venner og verdens beste kjæreste. Jaja, jeg får vel la skravla gå når jeg/dere ringer og når vi treffes til jul. Du skal høre mye...
Nå skal jeg ut på oppdagelsesferd (med alle sammen i hjertet)! <3
No comments:
Post a Comment