Snøfnuggene danset i lufta. I vinduene kunne man se stearinlys som strålte om kapp med stjernene, og i peisen knitret det av den tørre, fine bjørkeveden. Flammene fylte rommet med et varmt lys og bidro til den behagelige stemningen som befant seg der. Middagen var snart klar og duften av oksestek og fløtegratinerte poteter pirret i nesen. I kista midt på gulvet lå Alexander den store, ulevende etter å ha blitt dyttet ned fra skuldera... Den lille studenten våknet før hun rakk å smake på middagen i drømmen. Hvem var det hun prøvde å lure? Ikke var middagen ferdig (hun innså forøvrig at skulle hun få noe å fylle tarmene med måtte hun lage det selv), ikke hadde hun en peis å tenne opp i, ikke fantes det levende lys i vinduskarmene (memo til meg selv: skriv opp telys på handlelista), ikke kunne hun påta seg æren over å ha tatt knekken på Alexander, og lufta var snøfnuggfri. Akk ja, Alexander hadde vel heller ikke å ta knekken på henne, så hun satte seg opp i senga: ny dag, nye utfordringer. Oh, yeah!
Forrige søndag våknet den lille studenten kl. 03:50 i den gode senga i Stigen 6. Det vil si, hun våknet vel ikke før noen timer senere, men hun stod i alle fall opp kl. 03:50. Én time senere satt hun i bilen på vei til Gardermoen sammen med Norges hyggeligste svenske. De diskuterte verdensproblemer i hytt og pine, og ble enig om at hadde de vært presidenter hadde verden vært grønnest på denne siden av gjerdet. Dagen var kommet for å reise tilbake til Québec og forberede seg på et nytt semester ved Laval. Med et tungt hjerte og et tappert smil om munnen tok den lille studenten avskjed med verdens beste svigerfar, og krysset fingrene for at reisen over dammen skulle bli problemfri. (Memo til meg selv: slutt å krysse fingrene. Det stopper tydeligvis opp den gode auraen slik at ulykkene slipper til.)
Problemfri var vel ikke akkurat det riktige ordet på det som skulle bli dagens strabaser, men hun hadde da opplevd værre å. Tyngst var det å innse på flyplassen i Québec at bagasjen ikke hadde blitt med samme fly, etter at:
- samtlige av dagens reiseetapper var preget av forsinkelser (ikke forårsaket av snø denne gangen)
- hun rakk ikke flyet fra Ottawa til Québec og dermed måtte vente på et senere fly
- dette flyet skulle mellomlande i Montréal der hun fikk beskjed om at hun måtte bytte fly
- virret rundt på flyplassen i Montréal for å finne det andre flyet, men fikk etterhvert bekreftet den stigende mistanken om at hun egentlig ikke hadde trengt å bytte fly (Flyvertinnen glisende da studenten kom tilbake: "Næmmen, hei! Det var lenge siden sist. Du hadde ikke trengt å gå av flyet vet du." Akkurat det studenten trengte å høre etter å ha reist i 25 timer.)
- ankomst Québec - null bagasje. For en overraskelse...
Bagasjemannen: "Jaja, du får vente på neste fly fra Montréal og se om bagasjen din ble med der." Den lille studenten fant en stol og lukket øynene. Hun syntes å huske at den normale fargen på øyeeplet var hvit, ikke rød... Studenten sjekket mailen på den reisendes beste venn, mr. Pod, I. Pod, og leste meldingen om at hun ikke ville bli hentet på flyplassen likevel. Great! Heldigvis var Ingenting der og holdt henne med selskap. Ingen kan trøste og støtte som Ingenting! <3 -="" ...="" b="" bagasjen="" br="" de="" den="" det.="" for="" hun="" igjen="" innse="" kom="" likevel="" lille="" lykken="" men="" og="" senere="" skyssen="" smilte="" studenten="" til="" timer="" to="" tr="" tt="" var="">
Sylvain (skyssen): "Du vet at jeg måtte avbryte daten min på grunn av deg nå?"
Den lille studenten: "Hold kjeft og kjør meg hjem!" (Neida, pappa, jeg var høfligere enn som så, men hadde det ikke vært for barneoppdragelse à la Høglo så hadde jeg sagt det.)
Hjemme i kjelleren i 2215 Bourbonnière ventet et tomt soverom og et like tomt kjøleskap, noe som ble for mye for en tom mage og et tungt hjerte. Tårene trillet der den lille studenten krøp sammen under "dyna" og presset Ingenting enda nærmere hjertet. Welcome to 2011!
Heldigvis for den lille studenten skulle dagene etter dette bli preget av flere oppturer enn nedturer:
Sushikveld med Maren og Maria Rosa (ny samboer, fra Peru)
Skitur med Monique og Maren (selv om dette ikke akkurat går inn under den største oppturen)
Skøytetur med Maren og Maria Rosa (ski 0 vs. skøyter 1)
Årets nye utfordringer inkluderer også eksperimentering med produkter som får Tine-ambassadører til å riste på hodet og som gir melkebøndene mareritt.
Soyamelk
- naturell: 0
- jordbær: 0
- sjokolade: 0
Mandelmelk
- naturell: 0
- sjokolade: 1
Kokosmelk
- naturell: 0
Snøfnuggene danset i lufta. Og denne gangen var det sant. Men det var ikke snøfnuggenes versjon av Svanesjøen som var satt opp en januarkveld i Québec, men heller en afrikansk krigsdans. Kveldens snøberikelse var av typen TV, tung og våt, og de falt som små kuler i lufta. Tyngre enn den lille studentens øyelokk var de allikevel ikke. Tiden var kommet for å krype under "dyna" og prøve å sette ny rekord for hvor mange sider i boka man rekker før man gradvis forsvinner inn i drømmeland og mimrer tilbake til den herlige jula 2010.
