"Ah!" tenkte den lille studenten mens hun satte seg godt tilrette i kontorstolen på rommet sitt i rue Bourbonnière. Hun hadde akkurat krysset av en dag til på kalenderen og smilte ved tanken på at det bare var 20 dager igjen. Lørdagsfølelsen fungerte som balsam både for sliten kropp og sjel. Det hadde vært en lang og litt tung uke, men etter litt oppmuntring var hun igjen ved godt mot. Hun hadde tross alt fått tak i visumet og var nå lovlig student i Canada. Dette tilsvarte ca. 10 kg av vekten på skuldrene. I tillegg var også den nye CAQ'en kommet trygt fram i postkassen (nok en gang takk, kjære bror!) og hun hadde også greid å få fritak fra den obligatoriske sykeforsikringen for utenlandsstudenter i Quebec. Nye 10 kg var forsvunnet. Selv om den lille studenten hatet eksamener like mye som hennes kjære lillebrorminstemann ikke akkurat forgudet edderkopper, kjente hun at livet igjen smilte til henne. Nå var det bare om å gjøre å grave seg ned i ulike historiebøker de tre neste ukene.
Men tilbake til visumjakta, for det var ikke bare bare. Maren og jeg hadde jo tenkt å slå to fluer i en smekk og dra til Montreal samtidig som jeg dro for å få overbevise grensevaktene om at jeg burde få bli lovlig midlertidig innbygger i Canada. Så fredag i forrige uke fant vi noen som skulle kjøre til Montreal som vi fikk sitte på med for bare $15 per pers. Ikke dumt! Men etter hvert innså de at denne sjåføren ikke hadde tenkt seg til Montreal, men til Sainte-Thérèse litt utenfor sentrum. Ups! Så for å komme dit vi skulle måtte vi først ta buss og deretter metro inn til sentrum. Heldigvis for oss var det rushtrafikk akkurat da, så bussturen som egentlig skulle ta 20 minutter tok en time og 20 minutter. Deretter tok vi metro i en halvtime, gikk opp til gatenivå og oppdaget at vi hadde kjørt for langt, gikk ned og tok metroen tilbake i 15 minutter. Da hadde vi brukt seks timer på en reise som egentlig skulle ta nesten to og en halv time.
Grunnet mangel på mat og godt humør valgte vi å stole på en lasaron vi møtte som fortalte oss at han visste om et bra og billig hotell like i nærheten. Hotellet var for så vidt greit nok, men det viste seg at det var fullt. O glede... Det eneste ledige rommet var suiten til litt for stiv pris for en studentkonto. Men på et eller annet magisk vis kom vi plutselig i kontakt med eieren av hotellet som lovte oss 40% rabatt på suiten + gratis middag. Var det noen som sa gratis mat? Vi blir! Men vi turte ikke å benytte oss av boblebadet...
Hele lørdagen gikk med til å rusle rundt i byen, det vil si gamle byen, havna, den fem kilometer lange handlegata, samt opp på byfjellet for å nyte utsikten. En ganske fin dag, på tross av både regn og særdeles støle lår-/rompemuskler etter treningen dagen før. Utmerket valg av dag å gå x antall trappetrinn for å komme opp på toppen av Mont Royal.
Søndagen dro jeg til busstasjonen 8:30 for å ta bussen til landegrensa og videre til Plattsburg, NY 9:00. Det fine med dette var at jeg fikk se mye landskap, men det ikke fullt så fine var det var så flatt at det egentlig ikke var så mye å se og at det regnet såpass at det lille det var å se ikke syntes så godt gjennom regnteppet. Uansett, etter 45 minutter kom vi fram til grensa, men det var visst ikke bare den ene bussen som hadde tenkt seg til USA. Derfor måtte vi stå i busskø i en og en halv time før det ble vår tur i passkontrollen. Da det ble min tur fortalte jeg hva oppdraget mitt den dagen gikk ut på, og fikk deretter beskjed om å hente bagasjen min som lå igjen på bussen for så å gå tilbake til den canadiske grenseposten, 500 meter unna. Ja, ok. Så jeg gikk til den canadiske grense posten, fortalte dem om visumjakten, gav dem papirene mine, fikk beskjed om å vente litt, ventet litt lengre enn litt, fikk visumet mitt (som jeg tilsammen ventet tre timer i kø på å få), samt beskjed om å gå over på den andre siden av veien og vente tre timer til neste buss tilbake til Montreal kom. Midt i ingenmannsland. Jeg spurte om jeg ikke kunne dra til Plattsburg i og med at jeg allerede hadde betalt for bussen dit. Det var greit, men da måtte jeg gå tilbake til den amerikanske grenseposten og kjøpe et amerikansk visum. Ok. *Trasket tilbake*
"Åh, hei, er det deg igjen... Hva vil du nå da?" Fantastisk hyggelige folk som møter deg i ingenmannsland, altså! Jeg forklarte at jeg ville dra til Plattsburg for å vente på bussen tilbake til Montreal der, istedet for å sitte tre timer på grensa. Etter mye om og men og utfylling av ulike skjemaer skjønte de at jeg faktisk ikke skulle være der såpass lenge at jeg hadde noen adresse de kunne nå meg på, og jeg fikk endelig lov til å dra videre. Problemet nå var at det ikke gikk noen buss tilbake til Montreal på det tidspunktet jeg først fikk fortalt, og at jeg dermed ikke ville rekke å møte Maren (som var igjen i Montreal) til avtalt tidspunkt, og heller ikke skyssen tilbake til Québec den kvelden. Great! Jeg forsøkte å få kontakt med Maren for å fortelle alt dette, men det viste seg at hun hadde gått tom for batteri på mobilen. Den hyggelige mexicanske bussjåføren sa at det gjorde da vel ingenting, - det går alltids en buss! Joda, men jeg så jo for meg at Maren skulle begynne å lete etter meg, gatelangs i Montreal, før hun først ble kidnappet (jeg hadde nok lest litt for mange kidnappet-plakater i venterommet), og deretter dumpet og spist av gribber. Men bussjåføren fikk i alle fall overbevist meg om at det var bedre å vente lenge på neste buss i Plattsburg der det faktisk var noe å gjøre, enn akkurat på grensa. Så jeg ble med til Plattsburg der jeg fikk tak i noe og spise samt fant en BigK-mart jeg ruslet rundt i. Etter to timer i Plattsburg viste det seg at det faktisk gikk en buss tilbake til Montreal tidligere likevel, så med et stort glis om munnen var jeg plutselig på vei tilbake igjen.
Men, en ulykke (les: kø) kommer sjelden alene... Denne gangen var det kø ved den canadiske grenseposten. Klokka tikket litt for raskt og jeg innså at jeg ikke kom til å rekke tilbake til Montreal til avtalt tid. Etter nye to timer i kø, ble vi jaget ombord i bussen igjen, før sjåføren virkelig gav full gass og fraktet oss tilbake til busstasjonen. Derfra løp jeg bort til hotellet der Maren var (samt en franskmann som lurte på om han kunne henge seg på til Québec), fikk forklart at jeg hadde fått tak i visumet, men at vi måtte løpe videre hvis vi skulle rekke skyssen tilbake til Québec. Tror det var bra vi beina som bare det, for vi hadde nok ikke rukket fram i tide ellers. Vi rakk det nemlig på sekundet. Så da var det godt å bare sitte helt stille i bilen i litt over to timer, med musikk på øret og se på hvor bra alle gatelysene tar seg ut i mørket. Det hadde vært en lang og slitsom dag, men jeg hadde endelig fått statusen lovlig student! What a feeling! Jeg tror ikke jeg egner meg til å være skurk.
