Ære være morgendagen...

...for dagen i dag har ikke vært like sukkersøt som Québon-sjokomelka...

- Jeg sov dårlig i natt, blant annet på grunn av at det er så varmt her nå om dagene. Ikke at jeg klager på det, men det kunne godt vært litt kjøligere om nettene.

- Jeg stod opp på feil bein. Det er bare sånt man gjør noen ganger, men da er det godt å vite at dagen ikke varer evig.

- Oppdaget litt for sent at jeg hadde mista den ene øretelefonen oppi frokostblandinga... Bare til opplysning, øreplugger og melk bør ikke blandes i samme skål.

- I løpet av nattens mulm og mysterier hadde jeg ikke fått svar fra NTNU angående godkjenning av fag, så usikkerheten lever fremdeles sine glade dager i frøken Høglos muskuløse (evt muskelløse) legeme.

- Etter å ha sittet på nettet i noen timer på jakt etter nye fagområder jeg kunne studere innenfor (som f.eks. geografi, musikk, k&h, sosiologi, religion, antropologi, biologi, internasjonale relasjoner, samfunnsfag osv), innså jeg at NTNU ikke ville gi lyd fra seg i dag og at det var på tide å dra til Bureau International for å få litt hjelp. Som jeg har erfart tidligere er rådgiverne her på skolen veldig hyggelige og hjelpsomme, men de ristet bare på hodet av fortvilelse da de fikk høre hvordan ståa er. Uansett, etter prating, tårer, klemmer og smil, fikk jeg streng ordre om å gå hjem og sende en ny mail til NTNU for å forklare at de krever for mye av de stakkars små studentene de sender ut i den store, skumle verden. Så jeg gikk hjem, skrev en laaang mail, og vips! så forsvant nettet. Før jeg fikk sendt mailen for de som ikke så den komme.

- Så da var det på tide å gå tilbake til skolen for å snakke med rådgiveren på fakultetet (som nå husker hele navnet mitt blant alle de x antall studentene hun hjelper hver dag). Hun var selvfølgelig opptatt, men det var jeg forberedt på så jeg hadde tid til å vente - i nesten to timer. Men her kommer en av dagens fine ting: i løpet av møtet jeg hadde med henne bestemte jeg meg for at nå er det nok! Jeg vil ikke bruke mer tid på å finne et helt nytt studie jeg kan begynne på, men heller bruke kaloriene på å gruble over hvordan jeg skal komme meg helskinnet gjennom historiestudiet... For tro meg, med tanke på hvor mye grubling, planlegging, ergelser, fortvilelser og diskusjoner som jeg har brukt kaloriene mine på de siste dagene så er det faktisk ikke sikkert at det er så mye igjen av meg etter hvert. Men nok om det. Nå føler jeg meg ganske mye lettere til sinns i og med at jeg har tatt en avgjørelse om HVA jeg skal studere og HVORFOR jeg er her. Så nå gjelder det bare å få flere til å bli enige om at dette er en god avgjørelse. Mer info om dette følger så fort jeg vet mer om det selv.

- Med et litt mer optimistisk syn på livet sprudlet jeg meg hjem igjen, hvor jeg ble møtt av et fortsatt lite samarbeidsvillig internett. "Jaja," tenkte jeg, "det får vente. Nå må jeg utnytte været og det gode humøret og kjøpe meg en is! God plan, Ida Margrete! Hum... Kanskje jeg skal invitere med Maren? Ja, det gjør jeg. Og Alex. Enda bedre plan! Bra jobba, IM." Så vi avtalte å møtes en halvtime senere for å nyte livet med en canadisk is. Effektiv som jeg er, kom jeg på at jeg i løpet av den halvtimen kunne fortelle hun vi bor hos om nyhetene angående fag, opplyse om at nettet var nede, samt lage meg middag. Men som vanlig går ikke effektiviteten som planlagt. Da jeg gikk opp for å snakke med Monique lot jeg døra til rommet mitt stå åpen for å få litt gjennomtrekk. Da jeg kom tilbake fra Monique hadde døra blåst igjen. Og dere kan jo tenke dere til hvor nøklene befant seg... End of sprudling! Plutselig hadde jeg fått et nytt prosjekt, men for å gjøre en lang historie kort: jeg fikk åpnet døra, spist middag og kjøpt is sammen med Maren og Alex, så NÅ er jeg klar for senga! Klar både på bokmål og trøndersk. Skal bare skrive en mail til verdens beste kjæreste først og takke for at han bidro til å gjøre dagen min bedre.

I morgen venter en ny dag med nye muligheter. Jeg gleder meg for den skal bli bedre enn den i dag!

Livets små gleder

Nå har jeg akkurat snakket litt med min kjære bror, og som alltid vet han å få meg i godt humør. Det viste seg nemlig at vi begge to ville ha det den andre hadde, pistasjenøtter eller Québon-sjokomelk, og at begge har store planer om å få frisk luft i lungene i dag også. Arne Martin skal åpne døra til verandaen og jeg skal sette meg på trappa utenfor leiligheta. Great minds think alike!

Har fremdeles problemer med å få lagt inn bilder så derfor må jeg legge ut et bilde fra de gyldne tider istedet. Jeg er sååå glad i brødrene mine! <3

I går fikk jeg endelig flytta inn på mitt eget rom og tatt igjen for all den etterlengta vaskinga jeg har gått glipp av de siste ukene... Her skal jeg bygge og her skal jeg bo. På kvelden var Maren, Line (ei fra Oslo) og jeg på volleyballkamp - Canada vs. Cuba. Der var det liv i leiren! Maren og Line heiet på Canada, men trofast som jeg er jublet jeg inni meg hver gang Cuba fikk poeng. Ja, for jeg kunne jo ikke brøle ut "jaaa!" der jeg stod midt inne i klynga av Canada-supportere. Det var litt for ville tilstander til at lille jeg turte det. Det var nemlig ikke så mange andre som heiet på Cuba så jeg syntes det var best å holde det litt for meg selv. Smilet vokste seg allikevel større og større jo nærmere slutten de kom, for jeg innså at etter et skremmende jevnt spill var det Cuba som ville gå av med seieren. Og jeg hadde rett: 1 - 3! :D *Gliiis*

I dag skal jeg som sagt ut for å få litt frisk luft, men det er vel egentlig alt jeg vet sikkert om dagen i dag. Ny dag, nye muligheter!

Helt til slutt vil jeg komme med en tilleggsopplysning til de som jobber sent og lenge, eventuelt til de som bare er like glade i mørk sjokolade som meg: http://www.adressa.no/forbruker/helse/article1523552.ece

Jeg liker sol!

Det eneste jeg manglet denne dagen var mindre klær, en vifte, et stort glass kaldt vann (helst med isbiter), en større is og flere fine folk!

Dag 115, ser jeg ut som mottakssentralen for all verdens problemer?

Som jeg skrev på facebook her om dagen, "det beste med nedturer er når de snur og blir til oppturer". Bare så synd at det kan snu så fort tilbake igjen. Siden sist har jeg fått vite at dokumentene jeg sendte til det canadiske immigrasjonskontoret i London har forsvunnet i posten, slik at de avsluttet prosessen med visumsøknaden min. Alt dette fikk jeg vite da jeg sendte mail til dem og spurte hvorfor jeg ikke har hørt noe om visumet. Dermed måtte de fylle mer bensin på visummaskinen slik at den nå er i gang igjen. Fram til i dag var alt ganske usikkert og frustrerende, men nå har jeg i allefall fått vite at dokumentene er kommet til rette og at de fremdeles vurderer om jeg har vært snill nok til å slippe inn i Canada... Sitat Flåklypa: "Time will show!". I tillegg har jeg også en del problemer i forhold til det med valg av fag her borte. Det viste seg at de historiefagene jeg hadde tenkt å ta, og som NTNU har forhåndsgodkjent, ikke var på nybegynnernivå likevel, men for de som har studert historie tidliger. Så for å gjøre en laaang historie kort kan jeg bare si at også her gjenstår det å skrive en del mailer, og bare vente og vente og vente... Som jeg sa til MW, jeg lærer jo ganske mye av alle disse problemene jeg har her så snart kan jeg søke på stillingen som førstesekretær for kompisen min, Barack. Null problem!

Québec er en veldig fin by og jeg liker meg godt her! Sett bort fra at utvalget i matbutikken er altfor stort. På tirsdag dro Maren og jeg inn til gamlebyen for å se oss litt rundt der før vi skulle på Cirque de Soleil på kvelden. Vi dro dit i 3-tida og gikk rundt i gatene fram til forestillinga begynte kl. 9. Selvfølgelig valgte vi den varmeste dagen å gå rundt i gatene på (tror det var rundt 30 røde), så energien sank relativt fort. Men etter å ha slukt to kuler med kvalitetsis var batteriene nesten fulle igjen. Arkitekturen i gamlebyen bærer preg av kolonistil, men butikkene kan ikke legges inn i samme kategori. Uansett, jeg likte meg der også, jeg. Dessverre for oss hadde vi brukt så lang tid på å gå rundt i gatene at vi gikk fullstendig tom for batteri, bensin og diesel ca halvveis i forestillingen, og tok derfor første buss hjem.

Ellers går dagene med til å etterlyse visum og prøve å finne en ny og akseptabel studieplan. I tillegg til matspising og noen rusleturer da. Med andre ord, jeg har det bra, men kunne hatt det bedre.

Nå skal Maren og jeg ut for å spise sushi! Typisk canadisk mat...

Dag 120 i Eventyret om Québec, del 2

For vår alles kjære lille student begynte dag 120 med at hun og Ingenting våknet alt for tidlig, - 06:45. Verken studenten eller Ingenting fikk sove skikkelig etter dette, så de lå en stund og pratet (stille for ikke å vekke Maren) og koste med føttene. Ingenting fortalte om en fin drøm hun hadde hatt som var så virkelig at hun glemte at hun var i Québec da hun våkna. Studenten husket ikke hva hun hadde drømt, men hun nøt det å ligge under den varme dyna og bare filosofere. Etter en stund ble studenten og Ingenting enige om at de ikke kunne bruke opp all filosoferinga og drømmedelinga på én gang, og bestemte seg derfor for å se en episode 7th Heaven mens de ventet på at Maren skulle våkne. Maren er ei veldig hyggelig jente fra Bærum som studenten og Ingenting skal bo sammen med fram til mai. Hun kom sent i gårkveld, så hun trengte visst litt søvn. Faktisk trengte hun så mye søvn at to episoder 7th Heaven gikk med til ventinga, uten at det ble vurdert som et problem av vår kjære duo, studenten og Ingenting.

Da Maren endelig våkna ble hun og studenten enige om å gå på Metro, den lokale Coop Obs'en, for å sanke litt næring blant de lange, høye og overfylte hyllene. Det motsatte av cubanske hyller med andre ord. Butikkhyller. Deretter gikk de to håpefulle oppdagelsesreisende tilbake til hybelen hvor de lagde omelett til lunsj. Til dette gikk det også ned store mengder sjokomelk, som det forøvrig er spådd at det skal drikkes mye av iløpet av de neste månedene...

Det øst-canadiske været viser seg ikke fra sin beste side i dag, noe studenten fikk bekreftet da hun bestemte seg for å gå en liten runde i nabolaget. Bare noen få sekunder etter å ha forlatt hiet kjente hun noen som banket henne i hodet. Én gang, to ganger, tre, fire, fem, tusen, hundretusen, hele tiden. Vårherre hadde åpnet de canadiske slusene så nå bøttet det ned i hodet på henne. Utmerket valg av tidspunkt for å gå tur. De hvite skoene ble raskt ikke-hvite. Men nok om det. Sett bort fra vann, dugg, fukt, dråper osv var det da en ganske grei spasertur. Studenten innså at hun bor i enden av et relativt anstendig nabolag. Hun har allerede rukket å dagdrømme om en del av nabohusene... (Bilder kommer.) Etter å ha gått langt og lenge og lengre enn langt kom hun til en koselig gate med mange kaféer og restauranter. Framtidsutsiktene viser at noen dollar kan bli liggende igjen her.

På tross av de mange våte elementene i lufta var den oppdagelsesreisende fornøyd med utflukten og det hun hadde sett, inkludert synet av fugler som seiler i lufta mens tonene fra Dawn of a new century kilte i øregangene. Likevel er følelsen av å være liten, utrygg og sårbar trygt plantet i studentkroppen. For å sitere kjære Hannemor, "Det beste med å være ute er å vite at du skal hjem igjen". Et snev av sannhet finnes det vel også i tanken om at målet ved reisen ligger ni måneder inn i framtiden. For det virkelige reisemålet er ikke Québec, men heller det å befinne seg i Norge igjen, vel vitende om at årsstudium i historie (på fransk!) er fullført og en historie i seg selv. (Ja, studenten gruer seg til å være student.) Men for å nå det virkelige reisemålet må studenten først nå stadiet hvor liten er blitt til stor, utrygg blitt til trygg og sårbar blitt til sikker. Og for å komme til dette stadiet må flere oppdagelser bli gjort, blant annet gjennom spaserturer. Studenten elsker spaserturer! Hverdagens små berikelser. Om bare Vårherre kunne stenge slusene så kanskje Ingenting får bli med på tur hun også.

Nå takker studenten for seg for nå skal hun på matjakt, samt se om de to nye samboerene Alexandro og Sabrine er anstendige vesner.

Québec, baby!

Endelig våkna jeg til min første dag i Québec. Dagene den siste uka har vært tunge pga avskjeder og det å gå å vente på å dra ut på nytt eventyr. Skal ærlig innrømme at det var lettere å ta avskjed før jeg dro til Cuba, blant annet fordi jeg denne gangen hadde én person det var spesielt tungt å reise fra. Skal begynne å øve på "Glade jul" om ikke så lenge...

Etter å ha sagt adieu til Irénemor på Jessheim dro jeg til Gardermoen med to røde og hovne øyne (FYI, tårer og altfor lite søvn er en dårlig kombinasjon) og et lite smil om munnen. Iréne og jeg visste nemlig en liten hemmelighet som ingen andre hadde hørt snakk om... Jeg hadde fire stykker melkesjokoladebrownies i håndbagasjen! Åh, som jeg gledet meg til å sette tennene i disse! Det gjorde jeg på flyreisa mellom Gardermoen og Paris, som forøvrig gikk helt fint. I Paris trodde jeg jeg skulle få litt for mange timer å slå ihjel, men der fikk jeg beskjed om å sjekke inn på nytt. Så jeg stod i innsjekkingskø i en time bare for å få beskjed om at jeg ikke trengte å sjekke inn på nytt. Franskmenn altså! Jaja. Flyreisa fra Paris til Montreal gikk også greit. Jeg sov litt og så noen episoder Two and a half men. Gjorde med andre ord mitt beste for ikke å sitte å tenke på hvor ille gubben i nabosetet luktet...

Da jeg landa i Montreal hadde jeg nesten to timer før flyet til Québec gikk, og det var jammen meg ikke for lite tid! I passkontrollen ble jeg fratatt de to kjære eplene mine før jeg ble tatt med videre til immigrasjonskontoret. Der måtte jeg stå en halvtime i kø før jeg innså at jeg måtte smiske meg fram i køa for å få fortgang på sakene. Heldigvis har jeg bra erfaring med smisking så jeg kom meg glatt helt i front. Så ble det min tur i skranken (her jeg kan informere de mest opplyste om at arbeidet bar preg av cubansk hastighet). Som fryktet ble ikke ting så enkelt når jeg ikke hadde noe visum. O glede... Mannen bak skranken kikket oppgitt på meg. Dere får her den enkle versjonen av saken, da jeg ikke vil rippe opp i for mye. Jeg beklaget situasjonen, smilte litt, var så hyggelig jeg kunne, smilte litt til, smilte litt ekstra, og vips var jeg på vei til Québec. *Pjuh!* Men jeg fikk også streng beskjed om å ikke begynne å studere før jeg hadde fått visumet, samt at jeg måtte dra ut av landet når jeg fikk dette for så å komme inn igjen. Roadtrip anyone? Videre måtte jeg selvfølgelig hente bagasjen, gjennom tollen, sjekke inn på nytt, løpe til sikkerhetskontrollen og deretter løpe flere mil for å komme til flyet. Ære være snille flyvertinner og et glass med vann! Da jeg endelig kom til Québec fikk jeg selvfølgelig ikke all bagasjen min. Tror samtlige utenlandske flyplasser har inngått en avtale om å ikke sende bagasjen min... Men i og med at jeg ikke rakk den første bussen fra flyplassen til universitetet så kom kofferten i løpet av de to timene jeg var på flyplassen. Jippi!

Vel fremme på campus ble jeg IKKE møtt av huseieren, Monique, slik jeg trodde vi hadde avtalt. Dermed måtte jeg ta inn på studentbyen for en natt. Dessverre for mormor ringte hun før jeg hadde ordna med rom, så jeg tror hun ble litt engstelig. Men mormor, alt gikk bra! Jeg fikk et rom for meg selv der jeg satte fra meg bagasjen før jeg gikk til butikken for å handle adapter, dopapir, frokostblanding, salat, melk og vann. Det mest nødvendige. Tilbake på rommet begynte jeg på salaten og en episode Cougar town før jeg skulle sove, da telefonen plutselig våkna til liv... Hvem i alle dager kunne dette være? Jo, det var en forfjamset Monique som hadde misforstått ang når hun skulle møte meg. Hun beklaget så mye og forklarte at hun bodde 300 meter lengre bort. Vi ble enige om at hun skulle komme å hilse på meg der og da, men at jeg kunne sove på studentbyen den natta for å slippe å begynne å flytte sakene så sent på kvelden. Monique er en hyggelig og hjelpsom dame, så henne tror jeg kan bli en grei kontaktperson. Hun kom og hentet meg nå i morges og jeg ble invitert på frokost sammen med henne, dattera hennes og bestemora. De skrøt av fransken min!

Jeg tror nok jeg kan trives i Québec selv om jeg gruer meg litt til studiene. Heldigvis ligger tanken på at jeg skal tilbake til Norge en tur i jula som en liten gulrot på lur. Skulle ønske jeg kunne dele alt dette med familien, venner og verdens beste kjæreste. Jaja, jeg får vel la skravla gå når jeg/dere ringer og når vi treffes til jul. Du skal høre mye...

Nå skal jeg ut på oppdagelsesferd (med alle sammen i hjertet)! <3