Ære være morgendagen...

...for dagen i dag har ikke vært like sukkersøt som Québon-sjokomelka...

- Jeg sov dårlig i natt, blant annet på grunn av at det er så varmt her nå om dagene. Ikke at jeg klager på det, men det kunne godt vært litt kjøligere om nettene.

- Jeg stod opp på feil bein. Det er bare sånt man gjør noen ganger, men da er det godt å vite at dagen ikke varer evig.

- Oppdaget litt for sent at jeg hadde mista den ene øretelefonen oppi frokostblandinga... Bare til opplysning, øreplugger og melk bør ikke blandes i samme skål.

- I løpet av nattens mulm og mysterier hadde jeg ikke fått svar fra NTNU angående godkjenning av fag, så usikkerheten lever fremdeles sine glade dager i frøken Høglos muskuløse (evt muskelløse) legeme.

- Etter å ha sittet på nettet i noen timer på jakt etter nye fagområder jeg kunne studere innenfor (som f.eks. geografi, musikk, k&h, sosiologi, religion, antropologi, biologi, internasjonale relasjoner, samfunnsfag osv), innså jeg at NTNU ikke ville gi lyd fra seg i dag og at det var på tide å dra til Bureau International for å få litt hjelp. Som jeg har erfart tidligere er rådgiverne her på skolen veldig hyggelige og hjelpsomme, men de ristet bare på hodet av fortvilelse da de fikk høre hvordan ståa er. Uansett, etter prating, tårer, klemmer og smil, fikk jeg streng ordre om å gå hjem og sende en ny mail til NTNU for å forklare at de krever for mye av de stakkars små studentene de sender ut i den store, skumle verden. Så jeg gikk hjem, skrev en laaang mail, og vips! så forsvant nettet. Før jeg fikk sendt mailen for de som ikke så den komme.

- Så da var det på tide å gå tilbake til skolen for å snakke med rådgiveren på fakultetet (som nå husker hele navnet mitt blant alle de x antall studentene hun hjelper hver dag). Hun var selvfølgelig opptatt, men det var jeg forberedt på så jeg hadde tid til å vente - i nesten to timer. Men her kommer en av dagens fine ting: i løpet av møtet jeg hadde med henne bestemte jeg meg for at nå er det nok! Jeg vil ikke bruke mer tid på å finne et helt nytt studie jeg kan begynne på, men heller bruke kaloriene på å gruble over hvordan jeg skal komme meg helskinnet gjennom historiestudiet... For tro meg, med tanke på hvor mye grubling, planlegging, ergelser, fortvilelser og diskusjoner som jeg har brukt kaloriene mine på de siste dagene så er det faktisk ikke sikkert at det er så mye igjen av meg etter hvert. Men nok om det. Nå føler jeg meg ganske mye lettere til sinns i og med at jeg har tatt en avgjørelse om HVA jeg skal studere og HVORFOR jeg er her. Så nå gjelder det bare å få flere til å bli enige om at dette er en god avgjørelse. Mer info om dette følger så fort jeg vet mer om det selv.

- Med et litt mer optimistisk syn på livet sprudlet jeg meg hjem igjen, hvor jeg ble møtt av et fortsatt lite samarbeidsvillig internett. "Jaja," tenkte jeg, "det får vente. Nå må jeg utnytte været og det gode humøret og kjøpe meg en is! God plan, Ida Margrete! Hum... Kanskje jeg skal invitere med Maren? Ja, det gjør jeg. Og Alex. Enda bedre plan! Bra jobba, IM." Så vi avtalte å møtes en halvtime senere for å nyte livet med en canadisk is. Effektiv som jeg er, kom jeg på at jeg i løpet av den halvtimen kunne fortelle hun vi bor hos om nyhetene angående fag, opplyse om at nettet var nede, samt lage meg middag. Men som vanlig går ikke effektiviteten som planlagt. Da jeg gikk opp for å snakke med Monique lot jeg døra til rommet mitt stå åpen for å få litt gjennomtrekk. Da jeg kom tilbake fra Monique hadde døra blåst igjen. Og dere kan jo tenke dere til hvor nøklene befant seg... End of sprudling! Plutselig hadde jeg fått et nytt prosjekt, men for å gjøre en lang historie kort: jeg fikk åpnet døra, spist middag og kjøpt is sammen med Maren og Alex, så NÅ er jeg klar for senga! Klar både på bokmål og trøndersk. Skal bare skrive en mail til verdens beste kjæreste først og takke for at han bidro til å gjøre dagen min bedre.

I morgen venter en ny dag med nye muligheter. Jeg gleder meg for den skal bli bedre enn den i dag!