Senere...

Takket være mine kjære foreldre og deres barneoppdragelse, kom jeg på at det var på sin plass å fortelle litt mer om konteksten rundt den allerede nevnte eventyrturen. Det har seg nemlig slik at undertegnedes Marimor-abstinenser ble for sterke til å kunne bekjempes videre inn i det nye året, noe som førte til en tur over til England og den meget kjente byen Stoke-on-Trent. Fra 4. januar til 12. januar i dette reisefølgets treogtjuende vinter (altså kun meg, i 2010) ble dagene tilbrakt i ei koselig leilighet i London Road, Newcastle-under-Lyme, sammen med Mari og Steffen (som tilfeldigvis leier akkurat denne leiligheta). Hver av disse dagene ble fylt med en fin miksdur av spenning og avslapping, gjennom alt fra massasje, svømming, tv-titting, matlaging (og selvfølgelig påfølgende matspising), rusleturer, boklesing (både tegneserier og engelske pensumbøker), museumsbesøk, forbrenning av penger, øh... nei, jeg mener kalorier (*kremt, kremt*) til kinobesøk og et visst drama i en viss rundkjøring som inkluderer en viss buss og en viss sekk...

Med andre ord hadde jeg en minnerik tur, og en flott start på det nye året. Må resten av året leve opp til dette!

Trentham Gardens med verdens beste Marimor <3

Det var en kald og sur søndag i det lovende året 2010. To unge frøkner, med åpne sinn, la ut på deres ferd som senere skulle vise seg å bli årets høydepunkt. Eller, heller dagens høydepunkt. Eller... Med åpne sinn la de ut på en ferd. Målet var Trentham Gardens i Staffordshire, midlet var buss. Heldigvis for våre eventyrlystne små piker havnet de på en buss med en bussjåfør som trykket på stoppknappen for dem.Hvem vet hva som hadde skjedd ellers...

Etter litt rusling fram og tilbake langs den øde landeveien (les: i nærheten av busstoppen på hovedveien) fant de håpefulle endelig fram til inngangen til parken de så gjerne ville se. Første post på programmet var å hilse på endene. Da disse ikke var villige til å surfe bortover elva da kameraet ble innstilt på "film", mistet våre kjære oppdagelsesreisende fort interessen og labbet videre i Guds ikke lenger frie natur. Etterhvert innså de at de ikke kom til å oppleve parken i full blomst, mye takket være en merkelig stemme som tipset dem om at det var januar, ikke mai. "Synd, men sant." tenkte unge frøken Hagerup. Denne stemmen (les: den sure vinden av britisk art) fulgte etter småpikene på deres vandring mot ukjente mål, og fikk etterhvert eneveldig kontroll over alt som kan kalles blodomløp og kroppsvarme. Like før ambulansen ville blitt tilkalt for å plukke opp to forfrosne kropper, kom denne historiens hovedpersoner fram til det som skulle bli dagens redning: The Tea House. En kopp kaffe/kakao var alt som skulle til for å få blodomløpet i gang igjen, men kroppsvarmen forble laber. Dette resulterte i en heller kjapp runde videre i parken, før nesene ble vendt hjemover, mot varmere strøk.

Mer om denne uhyre spennende oppdagelsesferden kan du lese om...senere.