No news is good news? Vel, her kommer nyhetene.

CAQ'en min, altså visumet for provinsen Québec, er tydligvis feil så jeg må skaffe en ny. Sier universitetet. On vera...

I og med at jeg fikk viljen min om 50+10+50+10+50 forelesning og pause i fredagsfaget mitt, tenkte jeg som så at dette måtte jeg prøve å middelalderfaget også, spesielt i og med at dette er det tyngste faget. Men neeeida! Den FRANSKE foreleseren her mente at jeg ikke måtte ta sånn på vei for lengden på forelesningene. For det første så er det ikke tre hele timer, men to timer og 50 minutter. For det andre holdt det visst leeenge med de 10 minuttene pause vi har etter 1,5t forelesning. For han, ja! Sopp! Han kan i det minste senke tempoet litt før noen kommer og gir han fartsbot.

Alex, som også mangler studentvisumet (ikke CAQ'en), ringte til den lokale flyplassen i går for å spørre om vi kunne komme dit for å få tak i visumet. De særdeles hyggelige folkene ved flyplassen svarte at de tok imot oss med åpne armer. Så, i dag, mellom de to forelesningene mine, fikk jeg Laurence (sønnen i huset) til å kjøre meg til flyplassen for å få takk i det etterlengta visumet mitt! Men dama i skranken skakket bare på hodet da jeg gav henne mailen fra immigrasjonskontoret i London. "Vent litt, jeg må hente noen andre." Ny person, mer skakking. "Vent litt, jeg må hente noen andre." (Hm... Dette hørtes kjent ut... Aha, det er det samme svaret jeg fikk på mandag da jeg brukte over tre timer på å få snakke med noen om CAQ'en min, som forøvrig ingen kunne hjelpe meg med.) Ny person, mer skakking.

Mannen: "Hvordan kom du deg inn i landet?"
Jeg: "Øh, jeg kom med fly til Montreal."
Mannen: "Hva sa du i passkontrollen der?"
Jeg: "At jeg skulle få visumet mitt snart. Mannen i kontrollposten kunne bekrefte dette etter å ha skjekket statusen på nettet. Men han ville ikke gi meg et foreløpig turistvisum mens jeg ventet på studentvisumet."
Mannen: "Og hvordan kom du deg hit da?"
Jeg: "Vet ikke." Her begynte jeg å bli litt svett i sokkene, da mannen gav meg et udefinerbart blikk.
Mannen: "Vel, siden du allerede er i landet må du først forlate Canada for så å komme tilbake igjen for å få visumet."
Jeg: "Men de vi snakket med på telefonen i går sa noe annet."
Mannen: "Da snakket du med feil person."
Jeg: "Jeg vil hjem."

Eller jeg sa ikke det, men jeg KUNNE ha sagt det. Men da hadde den autoritære mannen sikkert sagt at han godt kunne hjelpe meg med det, og det ville jeg jo ikke. Jeg skal klare meg selv. Så jeg takket for hjelpa, smilte høflig, snudde og gikk. US, here I come! Dairy Queen!!!


Oppi alt dette styret har jeg fått meg en særdeles god venn, Casper, som har lyst opp hverdagen. Han har vært her på besøk hver kveld og er veldig kosete av seg. Han har også varmet opp senga mi. Men i går kom han ikke. Javel, han er vel ute på vift, tenkte jeg. Dessverre var han nok dratt lengre enn som så, - til de evige jaktmarker. Monique kom ned i dag og fortalte at Casper hadde blitt påkjørt i går da hun skulle rope han inn til frokost. Urettferdig! Det er rart at man kan bli så lei seg når noen man har kjent bare noen uker plutselig ikke er der mer. Jeg prøver å tenke på at han var heldig for nå har han sikkert i kattehimmelen og spiser saftig musekjøtt i godt selskap (les superkatten vår Emma).

Eventyret om Québec, kapittel 99

Den lille studenten våknet til en ny dag i den store vide verden. "Hvor er jeg?" spurte hun seg selv, smått forskrekket. "Åj, beina mine!" Sakte, men sikkert kom minnene fra gårsdagen tilbake. Etter å ha besteget et fjell høyere enn Mount Everest (i allefall høyere enn Mount Reinfjellet) var det kanskje ikke så rart at musklene i beina var ekstra tilstedeværende. Lørdag 11.09.10 feiret nemlig den lille studenten og Bærumsjenta studentens mor (53 år ung) med å ta turen til Parc National de la Jacques-Cartier sammen med en drøss andre internasjonale studenter. Nå hadde det seg slik at akkurat denne morgenen fant sola det for godt å titte fram, rettelse, skremme bort alle (!) de mørke regnskyene som hadde holdt henne skjult den siste uka. Dessverre for de to vandrerne tok de regnet og lave temperaturer for gitt og møtte opp på skolen fullt påkledte med ullundertøy, fleece, votter, ullsokker, luer for å nevne noe. Det skulle vises hvem som hadde erfaring med lurevær, og hvem som var norske. Men i løpet av dagen ble det ene plagget etter det andre lagt på bunnen av sekken. Hvor er bikinien når man trenger den?! Trapp etter trapp og bakke etter bakke ble besteget før vandrerne tilslutt nådde verdens tak. Der meldte behovet for mat seg før behovet for å nyte utsikten, så kyllingpestosmørbrødene ble satt til livs før noe som helst annet var aktuelt. Men utsikten ble så absolutt beundret noen minutter senere...

I frykt for å måtte betale $125 for drosje hjem igjen bestemte de to livsnyterne for å begynne nedstigningen ned mot bussen. Og er det noe dårlige menisker frykter mer enn oppoverbakker så er det nedoverbakker..! Heldigvis gikk det bra denne gangen også, og alle meniskene kom seg ned til bussen med god margin. Meniskenes eiere ble derfor enige om å ta turen ned til elva for å slappe av litt før bussturen hjem.


Kort oppsummert var samtlige turdeltakere (de norske vel og merke) fornøyde med turen. Utsikten fra toppen av berget var såpass imponerende at varmen og den altfor store tykkelsen på klærne raskt ble glemt. Vel hjemme ble dagen avsluttet med en god porsjon stekt laks før kollektivets medlemmer sloknet søtt og stille på hvert sitt rom.

Ellers kan jeg opplyse om at det svært så etterlengtede og omtalte visumet endelig er på vei over dammen. Tror jeg... Har ikke helt oversikten over hva jeg må gjøre for å få tak i det, men jeg tror det inkluderer en tur over grensa til USA neste helg. Med mindre Alex har rett i at jeg bare kan dra til flyplassen for å få ordnet det. Skal ærlig innrømme at jeg ikke har følt meg helt vel eller trygg på campus på tross av alle politifolka og sikkerhetsfolka som spankulerer rundt omkring her. Spesielt ikke etter jeg overhørte en samtale mellom en politimann og dama i resepsjonen: "Jeg hører det er en japansk student her som ikke skal være her...". Da skal jeg love jeg stod musestille og prøvde alt jeg kunne for å bli usynlig! Finner jeg ut at flyplassen ikke er stedet for kjeltringer som meg blir det mest sannsynlig en Montreal-/USA-tur på meg, Maren og kanskje Sabrina neste helg. Vuhu!

Forrige helg var vi (kollektivgjengen, Line, svenskene, tyskerne og koreanerne) på football match (amerikansk fotball). Så vi møtte opp på businessfakultetet kl. 10, fire timer før kampen startet... Ikke spør! Der fikk vi staset oss opp med litt ansiktspryd og etter hvert fant vi også litt magefyll (pølse med brød). Så langt var dette den kaldeste opplevelsen jeg har hatt her hittil. Pøsregn og iskald vind er en dårlig kombinasjon når man ikke har regntøy. Men det var morsomt likevel. Alex hadde brukt hele natta (les fem minutter) på å lese reglene på internett kvelden før, men ingen av oss skjønte spesielt mye av hva som egentlig foregikk på banen. Derfor var vi mye mer aktive hver gang de spilte sanger vi kjente igjen. "Everybody, clap your hands!" Etter første omgang (1,5 timer) var Line, som hadde møtt opp i shorts, så blå at vi fant ut vi skulle gå hjem og lage noe varm å drikke for å tine henne opp. Vi fikk altså ikke med oss slutten av kampen, men vi hørte ikke noe om at det hadde brutt ut krig på campus så det gikk vel bra.





På onsdag skulle kollektivgjengen, svenskene, tyskerne, finnen og sveitserne på gratisfestival/konsert på campus, men før det skulle vi lage middag sammen. Middagen var så god at vi bare ble værende i "residensen" (ene studentbyblokka) resten av kvelden. Fin konsertkveld uten konsert!

Siden forrige oppdatering her har jeg også fått klarlagt timeplanen min, etter mye om og men, og skuldertyngden ble betraktelig lettere selv om irritasjonen over universitetet hvis-navn-skal-være-unevnt ikke ser ut til å slippe taket med det første.

Tirsdag 8:30 - 11:20: Rédaction de textes académiques
Onsdag 8:30 - 11:20: Middelalderen og 15:30 - 18:20 - Communication Orale
Torsdag 12:30 - 15:20: Antikken
Fredag 8:30 - 11:20: Civilisation francaise

Historiefagene er helt klart de vanskeligste, men jeg liker jo historie så vi får se hvordan det går. Jeg liker alle de tre franskfagene, men så langt er communication orale favoritten. Snakk om spennende foreleser! Selv om jeg ikke får med meg alt han sier følger jeg med opp mot 100 %. Det gir en veldig god selvfølelse! Og alle vitsene han kommer med gjør alt bare enda bedre. Det er sånn lærere skal være! Gleder meg til sen forelesning på onsdag! (Hadde aldri trodd jeg skulle si det.)

Til sist vil jeg bare nevne at jeg har meldt meg på VM i jojo. Ikke at jeg er så god med jojo, men fordi humørsvingningene har vært på nivå med JB sine for en stund tilbake. (Sorry, mister, du vet jeg er glad i deg!) Det daglige styret med universitetet hvis-navn-skal-være-unevnt, mye rot og frem og tilbake, det samme elendige regnværet hver dag (sett bort fra i går), munnsår og halsvondt, dårlig søvn, altfor høye utgifter (elendighets dyre pensumbøker!) osv. Da er det ikke alltid like enkelt å holde humørnivået stabilt på "bra" og derfor har jeg meldt meg på VM i jojo. Men det går litt dårlig med treningene nå for tida takket være god oppmuntring fra flere hold, samt fine opplevelser her borte. Jaja, jeg blir visst ikke verdensmester i denne grenen heller.