No news is good news? Vel, her kommer nyhetene.

CAQ'en min, altså visumet for provinsen Québec, er tydligvis feil så jeg må skaffe en ny. Sier universitetet. On vera...

I og med at jeg fikk viljen min om 50+10+50+10+50 forelesning og pause i fredagsfaget mitt, tenkte jeg som så at dette måtte jeg prøve å middelalderfaget også, spesielt i og med at dette er det tyngste faget. Men neeeida! Den FRANSKE foreleseren her mente at jeg ikke måtte ta sånn på vei for lengden på forelesningene. For det første så er det ikke tre hele timer, men to timer og 50 minutter. For det andre holdt det visst leeenge med de 10 minuttene pause vi har etter 1,5t forelesning. For han, ja! Sopp! Han kan i det minste senke tempoet litt før noen kommer og gir han fartsbot.

Alex, som også mangler studentvisumet (ikke CAQ'en), ringte til den lokale flyplassen i går for å spørre om vi kunne komme dit for å få tak i visumet. De særdeles hyggelige folkene ved flyplassen svarte at de tok imot oss med åpne armer. Så, i dag, mellom de to forelesningene mine, fikk jeg Laurence (sønnen i huset) til å kjøre meg til flyplassen for å få takk i det etterlengta visumet mitt! Men dama i skranken skakket bare på hodet da jeg gav henne mailen fra immigrasjonskontoret i London. "Vent litt, jeg må hente noen andre." Ny person, mer skakking. "Vent litt, jeg må hente noen andre." (Hm... Dette hørtes kjent ut... Aha, det er det samme svaret jeg fikk på mandag da jeg brukte over tre timer på å få snakke med noen om CAQ'en min, som forøvrig ingen kunne hjelpe meg med.) Ny person, mer skakking.

Mannen: "Hvordan kom du deg inn i landet?"
Jeg: "Øh, jeg kom med fly til Montreal."
Mannen: "Hva sa du i passkontrollen der?"
Jeg: "At jeg skulle få visumet mitt snart. Mannen i kontrollposten kunne bekrefte dette etter å ha skjekket statusen på nettet. Men han ville ikke gi meg et foreløpig turistvisum mens jeg ventet på studentvisumet."
Mannen: "Og hvordan kom du deg hit da?"
Jeg: "Vet ikke." Her begynte jeg å bli litt svett i sokkene, da mannen gav meg et udefinerbart blikk.
Mannen: "Vel, siden du allerede er i landet må du først forlate Canada for så å komme tilbake igjen for å få visumet."
Jeg: "Men de vi snakket med på telefonen i går sa noe annet."
Mannen: "Da snakket du med feil person."
Jeg: "Jeg vil hjem."

Eller jeg sa ikke det, men jeg KUNNE ha sagt det. Men da hadde den autoritære mannen sikkert sagt at han godt kunne hjelpe meg med det, og det ville jeg jo ikke. Jeg skal klare meg selv. Så jeg takket for hjelpa, smilte høflig, snudde og gikk. US, here I come! Dairy Queen!!!


Oppi alt dette styret har jeg fått meg en særdeles god venn, Casper, som har lyst opp hverdagen. Han har vært her på besøk hver kveld og er veldig kosete av seg. Han har også varmet opp senga mi. Men i går kom han ikke. Javel, han er vel ute på vift, tenkte jeg. Dessverre var han nok dratt lengre enn som så, - til de evige jaktmarker. Monique kom ned i dag og fortalte at Casper hadde blitt påkjørt i går da hun skulle rope han inn til frokost. Urettferdig! Det er rart at man kan bli så lei seg når noen man har kjent bare noen uker plutselig ikke er der mer. Jeg prøver å tenke på at han var heldig for nå har han sikkert i kattehimmelen og spiser saftig musekjøtt i godt selskap (les superkatten vår Emma).