Mamma, hvor mange dager er det igjen til jul?

Den lille studenten våknet av den alltid så irriterende vekkelyden på mobilen. "Åh, jeg vil ikke stå opp. Kan jeg ikke bare hoppe over de resterende oppgaver og eksamener?" Den lille skapningen med røde klær og horn kunne ikke blitt mer enig. "Selvfølgelig kan du det! Hvem er det du prøver å lure med å tro at det å studere er livet? Bare snu deg og sov videre du." Da ble skapningen med hvite klær og vinger irritert. "Nei, nå får dere to gi dere! Du vet da godt at du må stå opp hvis det skal bli noe av deg her i livet. Dessuten får du du ikke åpnet adventspakken for i dag hvis du ikke står opp... Sjakkmatt, du i rødt!" Den lille studenten hadde aldri følt seg mer våken. Hun spratt som en rådyrunge ut av senga og bort til adventskalenderen hun fikk i posten av en hun hadde et godt øye til. Adventskalender! Hun kjente gleden over å være våken spre seg ut i alle ledd og tarmer. For første gang på mange år følte hun seg som et lite barn i førjulstida igjen, og hun grublet lenge på hvordan hun skulle få takket engelen på den andre siden av jorda nok... Dvs, hun rakk ikke å tenke så mange minutter før hun ble mer opptatt av å fortære den høyt verdsatte melkesjokoladen.

Den lille studenten gledet seg som en liten unge til julaften. Bare at julaften i år ville bli den fremskyndet til den 20. desember, ca. kl. 19:20. Frem til da var det bare å bite tennene sammen og innse at hun ikke var noen jentunge, at adventsbarne-tv på norsk ikke fantes i Canada, og at adventspynting på rommet uteble i 2010. Sett bort fra adventsstaken da:


I og med at den lille studenten har trent styrke hver fredag i høst er hun i stand til å ta på seg all verdens eksamener og oppgaver, og dermed kan naboene konsentrere seg om å pynte til jul i stedet.






Huset vårt har også fått på julesmykkene.


Jeg trodde Elvis mente noe annet da han sang om "Blue Christmas", men så feil kan man ta.








Hvis du myser med øynene, kanskje til og med lukker dem helt, så kan du se en liten jentunge helt nederst i denne gata. Ser du henne? Hun sitter på rommet sitt i kjelleren. Innimellom svetteperlene med merkelappen eksamensangst, så kan du se et smil større enn størst og to øyne, lurere enn lurest. Den lille jentungen ble nettopp fortalt av mammaen sin at det bare er 11 dager igjen til hun kan sette seg på første fly hjem til jul.

Et bilde sier mer enn 1000 ord...

*Kremt, kremt* Den lille studenten kremtet litt, drakk litt vann og rensket stemmen. Etter å ha sittet på kontorstolen på rommet sitt i kjelleren dag ut og dag inn, og til og med noen netter, i en mye lengre periode enn en evighet, hadde hun nesten glemt hvordan det var å bruke stemmebåndene. Men nå skulle de testes ut igjen, for nå skulle historien om den snille foreleseren deles med venner og familien, i tillegg til de som tar seg av søknadene på stillingen som førstesekretær hos Mister O. B. It goes like this, the forth, the fifth...

...the 15th of November 2010 startet relativt greit i den lille studentens verden. For en gangs skyld hadde hun bestemt seg for å STARTE dagen med en liten luftetur, i stedet for å avslutte dagen med dette (av erfaring hadde hun oppdaget at hun ikke akkurat ble mindre våken av å få for mye frisk luft like før leggetid). Så hun spratt opp av senga, fikk på seg klærne i en fei (alt dette er selvfølgelig relativt, da den lille studenten er av det mindre raske folkeslaget kalt Trøndere), spiste en mandarin som før-frokost, tok med seg iPod'en og ruslet ut, - i regnet. Hele den siste uka hadde vært preget av sol og blå himmel, men slikt varer visst ikke evig det heller. Jaja, tenkte hun, trakk litt på skuldrene og smilte ved tanken av at nå kunne det bare gå en vei. Nedover gata til det røde skiltet med "Arrêt".

Det er utrolig hvor mye det kan hjelpe å høre Charlotte Perrelli synger om motivasjonen. Smilende danset studenten seg nedover veien, og krysset fingrene for at alle naboene hadde vært flinke og dratt på jobb... Forsøk gjennomført av flere erfarne vitenskapsmenn, inkl. Herr Høglo, viser at kombinasjonen av frisk luft i lungene, hyggelige tanker og god musikk fører til bedre konsentrasjon. Derfor brukte studenten timene frem til 17:07 på å lese til historieeksamen om antikken som skulle være på torsdag. Hvorfor akkurat til 17:07? Hun måtte jo rekke å spise middag før repetisjonsforelesningen kl. 18:00.

...

Hjertet slo raskere og raskere og hun kjente pulsen i tinningen. Kaldsvetten var ikke langt unna. "Hjelp! Jeg kan jo ingenting og det er bare 2,5 dag igjen før eksamen! Når skal jeg gjøre ferdig oppgaven til i morgen? Hva i alle dager skal jeg gjøre med muntligeksamen som helst skulle vært gjort før onsdag? Når skal jeg begynne på innleveringa og foredraget til fredag? Pappa!" Det ble kaldere og varmere og klammere mellom tærne på den lille studenten der hun satt og forsøkte å få med seg alt foreleseren sa.

Da forelesningen var over ble hun sittende igjen med en følelse av å bære alle antikkens konger, krigere, tyranner, erobrere, filosofer, politikere, poliser, akropoler, demokratier og oligarkier på skuldrene, med Aleksander den store ruvende på toppen. For en dott! Tror han er noe bare på grunn av at han regjerte over store deler av Europa og Asia ved en alder av 23. Hah! Han skulle prøvd å være utenlandsstudent i noen måneder. Da hadde nok saksa klippet for siste gang.

Den lille foreleseren med de viltre krøllene og den enda mer viltre aksenten kikket bort på studenten. "Hvordan går det med deg, lille venn?" sa hun og smilte. "Huff, et vennlig smil..." tenkte den lille studenten. Det ble visst for mye for henne. Noen ganger er tårer lettere å få ut enn ord og dette var uten tvil en slik gang. Men en gang iblant kom det da ett og annet ord, og på et eller annet magisk vis skjønte foreleseren sammenhengen og innholdet i lydene. Hun hadde sikkert god erfaring med å lese og tolke rare tekster. Hun hadde i alle fall stor forståelse for at for mye historie og for lite sosial omgang de siste ukene ikke var noen god kombinasjon for sådan en liten verdenserobrer som den lille studenten. Videre fortalte hun at hun klart og tydelig så hvordan Alexander var for stor og tung for å sitte på skuldrene til en liten viking. Foreleseren lovte å ta seg en prat med Alex og be han gjennomføre en aldri så liten slankekur.

Dama med de viltre krøllene spurte jenta med de store tårene om hun hadde mye annet å gjøre denne uka. "Nei, ikke egentlig. Bare to innleveringer, en muntligeksamen og en presentasjon." Krøllene syntes dette var mer enn nok kom med det fantastiske forslaget om at studenten kunne utsette eksamen en uke, - "med mindre du har mye å gjøre neste uke?" "Nei, ikke egentlig. Bare to innlevering, samt begynne på to store innleveringer + begynne å lese til neste eksamen." Under krøllene ble rynkene tydeligere idet den hyggelige foreleseren grublet langt om lenge og lengre enn langt. "Du, lille venn, hva sier du til å kutte ut denne eksamen? Du skal slippe å få trekk for det på semesterkarakteren. I og med at du gjorde det så bra på den forrige eksamen, og i og med at du ser ut som en pjuskete ugle, så kanskje du bare skal hoppe over antikkens Hellas og be Alexander ta seg en bolle?" Ok, så var ikke dette ordrett det hun sa, men innholdet går ut på det samme. Selvfølgelig måtte den lille studenten med den håpløse samvittigheten begynne å grine enda mer, av lettelse, men også av samvittighetsnag. Hvorfor må den snilleste historieforeleseren og hun som underviser på den mest forståelige måten komme med et slikt forslag? Hvorfor kunne det ikke vært i hatfaget med hatforeleseren?

Samvittighet, step aside! Her må trivsel prioriteres og kunnskap nedprioriteres. Øynene glitret som to diamanter på den lille studenten, og ikke bare takket være gledestårene. Hun og foreleseren ble enige om at hun skulle slippe eksamen på torsdag, mot at hun tok seg litt tid til å slappe av i helga. Studenten fikk ikke frem en større verbal ytring enn "Merci beaucoup!", men foreleseren smilte ved synet av Alexander som hoppet ned fra skuldra og gikk surmulende nedover gangen. "En mindre eksamen å rette." tenkte hun og blunket til den lille studenten. "Men da må du huske hva du lovte..."

Noen forelesere er flinke til å legge ting på skuldrene til studentene, mens andre er flinke til å ta de ned igjen. Mon tro hvem av disse som har størst tilhengerskare...

Kjære julenissen...

Kan jeg få et flygel til jul? Jeg trenger et beroligende middel, og hvis jeg samtidig kan spille Forrest Gump suite på det så er jo det bare et pluss. Det var alt for nå.

God helg!

Mvh frøken Høglo

PS. Jeg ønsker meg forresten en hvit jul sammen med de jeg er glad i også.

Snart jul...

Den lille studenten lente seg tilbake i stolen og smilte ved tanken på at det nærmet seg jul. Som hun gledet seg! Ingen pensumlesing, bare god mat, hyggelig selskap og avslappende julekos.

Det var da hun kom på at nå er det bare 4 dager igjen! Og smilet ble større og større...

Helg i rue Bourbonnière

"Ah!" tenkte den lille studenten mens hun satte seg godt tilrette i kontorstolen på rommet sitt i rue Bourbonnière. Hun hadde akkurat krysset av en dag til på kalenderen og smilte ved tanken på at det bare var 20 dager igjen. Lørdagsfølelsen fungerte som balsam både for sliten kropp og sjel. Det hadde vært en lang og litt tung uke, men etter litt oppmuntring var hun igjen ved godt mot. Hun hadde tross alt fått tak i visumet og var nå lovlig student i Canada. Dette tilsvarte ca. 10 kg av vekten på skuldrene. I tillegg var også den nye CAQ'en kommet trygt fram i postkassen (nok en gang takk, kjære bror!) og hun hadde også greid å få fritak fra den obligatoriske sykeforsikringen for utenlandsstudenter i Quebec. Nye 10 kg var forsvunnet. Selv om den lille studenten hatet eksamener like mye som hennes kjære lillebrorminstemann ikke akkurat forgudet edderkopper, kjente hun at livet igjen smilte til henne. Nå var det bare om å gjøre å grave seg ned i ulike historiebøker de tre neste ukene.

Men tilbake til visumjakta, for det var ikke bare bare. Maren og jeg hadde jo tenkt å slå to fluer i en smekk og dra til Montreal samtidig som jeg dro for å få overbevise grensevaktene om at jeg burde få bli lovlig midlertidig innbygger i Canada. Så fredag i forrige uke fant vi noen som skulle kjøre til Montreal som vi fikk sitte på med for bare $15 per pers. Ikke dumt! Men etter hvert innså de at denne sjåføren ikke hadde tenkt seg til Montreal, men til Sainte-Thérèse litt utenfor sentrum. Ups! Så for å komme dit vi skulle måtte vi først ta buss og deretter metro inn til sentrum. Heldigvis for oss var det rushtrafikk akkurat da, så bussturen som egentlig skulle ta 20 minutter tok en time og 20 minutter. Deretter tok vi metro i en halvtime, gikk opp til gatenivå og oppdaget at vi hadde kjørt for langt, gikk ned og tok metroen tilbake i 15 minutter. Da hadde vi brukt seks timer på en reise som egentlig skulle ta nesten to og en halv time.

Grunnet mangel på mat og godt humør valgte vi å stole på en lasaron vi møtte som fortalte oss at han visste om et bra og billig hotell like i nærheten. Hotellet var for så vidt greit nok, men det viste seg at det var fullt. O glede... Det eneste ledige rommet var suiten til litt for stiv pris for en studentkonto. Men på et eller annet magisk vis kom vi plutselig i kontakt med eieren av hotellet som lovte oss 40% rabatt på suiten + gratis middag. Var det noen som sa gratis mat? Vi blir! Men vi turte ikke å benytte oss av boblebadet...


Hele lørdagen gikk med til å rusle rundt i byen, det vil si gamle byen, havna, den fem kilometer lange handlegata, samt opp på byfjellet for å nyte utsikten. En ganske fin dag, på tross av både regn og særdeles støle lår-/rompemuskler etter treningen dagen før. Utmerket valg av dag å gå x antall trappetrinn for å komme opp på toppen av Mont Royal.


Søndagen dro jeg til busstasjonen 8:30 for å ta bussen til landegrensa og videre til Plattsburg, NY 9:00. Det fine med dette var at jeg fikk se mye landskap, men det ikke fullt så fine var det var så flatt at det egentlig ikke var så mye å se og at det regnet såpass at det lille det var å se ikke syntes så godt gjennom regnteppet. Uansett, etter 45 minutter kom vi fram til grensa, men det var visst ikke bare den ene bussen som hadde tenkt seg til USA. Derfor måtte vi stå i busskø i en og en halv time før det ble vår tur i passkontrollen. Da det ble min tur fortalte jeg hva oppdraget mitt den dagen gikk ut på, og fikk deretter beskjed om å hente bagasjen min som lå igjen på bussen for så å gå tilbake til den canadiske grenseposten, 500 meter unna. Ja, ok. Så jeg gikk til den canadiske grense posten, fortalte dem om visumjakten, gav dem papirene mine, fikk beskjed om å vente litt, ventet litt lengre enn litt, fikk visumet mitt (som jeg tilsammen ventet tre timer i kø på å få), samt beskjed om å gå over på den andre siden av veien og vente tre timer til neste buss tilbake til Montreal kom. Midt i ingenmannsland. Jeg spurte om jeg ikke kunne dra til Plattsburg i og med at jeg allerede hadde betalt for bussen dit. Det var greit, men da måtte jeg gå tilbake til den amerikanske grenseposten og kjøpe et amerikansk visum. Ok. *Trasket tilbake*

"Åh, hei, er det deg igjen... Hva vil du nå da?" Fantastisk hyggelige folk som møter deg i ingenmannsland, altså! Jeg forklarte at jeg ville dra til Plattsburg for å vente på bussen tilbake til Montreal der, istedet for å sitte tre timer på grensa. Etter mye om og men og utfylling av ulike skjemaer skjønte de at jeg faktisk ikke skulle være der såpass lenge at jeg hadde noen adresse de kunne nå meg på, og jeg fikk endelig lov til å dra videre. Problemet nå var at det ikke gikk noen buss tilbake til Montreal på det tidspunktet jeg først fikk fortalt, og at jeg dermed ikke ville rekke å møte Maren (som var igjen i Montreal) til avtalt tidspunkt, og heller ikke skyssen tilbake til Québec den kvelden. Great! Jeg forsøkte å få kontakt med Maren for å fortelle alt dette, men det viste seg at hun hadde gått tom for batteri på mobilen. Den hyggelige mexicanske bussjåføren sa at det gjorde da vel ingenting, - det går alltids en buss! Joda, men jeg så jo for meg at Maren skulle begynne å lete etter meg, gatelangs i Montreal, før hun først ble kidnappet (jeg hadde nok lest litt for mange kidnappet-plakater i venterommet), og deretter dumpet og spist av gribber. Men bussjåføren fikk i alle fall overbevist meg om at det var bedre å vente lenge på neste buss i Plattsburg der det faktisk var noe å gjøre, enn akkurat på grensa. Så jeg ble med til Plattsburg der jeg fikk tak i noe og spise samt fant en BigK-mart jeg ruslet rundt i. Etter to timer i Plattsburg viste det seg at det faktisk gikk en buss tilbake til Montreal tidligere likevel, så med et stort glis om munnen var jeg plutselig på vei tilbake igjen.

Men, en ulykke (les: kø) kommer sjelden alene... Denne gangen var det kø ved den canadiske grenseposten. Klokka tikket litt for raskt og jeg innså at jeg ikke kom til å rekke tilbake til Montreal til avtalt tid. Etter nye to timer i kø, ble vi jaget ombord i bussen igjen, før sjåføren virkelig gav full gass og fraktet oss tilbake til busstasjonen. Derfra løp jeg bort til hotellet der Maren var (samt en franskmann som lurte på om han kunne henge seg på til Québec), fikk forklart at jeg hadde fått tak i visumet, men at vi måtte løpe videre hvis vi skulle rekke skyssen tilbake til Québec. Tror det var bra vi beina som bare det, for vi hadde nok ikke rukket fram i tide ellers. Vi rakk det nemlig på sekundet. Så da var det godt å bare sitte helt stille i bilen i litt over to timer, med musikk på øret og se på hvor bra alle gatelysene tar seg ut i mørket. Det hadde vært en lang og slitsom dag, men jeg hadde endelig fått statusen lovlig student! What a feeling! Jeg tror ikke jeg egner meg til å være skurk.